Filosofisk doktorgrad
Den filosofiske doktorgrad (latin: doctor philosophiae eller philosophiae doctor) er en akademisk grad med røtter i den humboldtske universitetstradisjonen i Tyskland. Graden har etterhvert blitt den vanligste formen for doktorgrad i det meste av verden. Gradens sentrale kjennetegn er at den forutsetter at doktoranden skriver en vitenskapelig avhandling, og deretter forsvarer denne i en offentlig disputas (dette gjelder ikke alltid PhD-graden i dag).
Avhengig av land og tradisjon har den blitt skrevet som dr.philos. (Norge), dr.phil. (Tyskland, Danmark, USA), fil.dr./FD (Sverige), Ph.D. (USA), PhD (Storbritannia) og ph.d. (bl.a. Norge og Danmark). Graden har vært skrevet på flere måter innenfor samme land, særlig de landene som tok i bruk graden tidlig. Kravene til grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad» varierer sterkt mellom forskjellige land og institusjoner, og i tid.
Doctor philosophiae eller philosophiae doctor betyr «filosofisk doktor»; «filosofi» betyr i denne sammenhengen den fjerde klassiske universitetsdisiplinen som alle andre fag enn teologi, jus og medisin tradisjonelt hørte under (dvs. alt av humaniora, matematisk-naturvitenskapelige fag osv.). Selv om graden opprinnelig bare ble brukt innen «filosofi» kan den i dag gis innenfor alle fag. «Philosophiae» kan også skrives med æ: Doctor philosophiæ eller philosophiæ doctor. Ae eller æ uttales på klassisk latin som «ai».
I Norge ble den filosofiske doktorgrad innført i 1824 og første gang utdelt i 1847, i form av dr. philos.-graden. Denne graden var det en tradisjonell oppfatning at «holder et nivå som svarer til krav ved ansettelser i professorater» og ble dermed regnet som en langt høyere grad enn de fleste andre grader kalt filosofiske doktorgrader i verden.[1] I 2003 ble i tillegg ph.d.-graden innført i Norge. I noen land, slik som Danmark, regnes grader basert på amerikansk PhD, som er innført de siste årene, ikke som doktorgrader i egentlig forstand og er plassert under den filosofiske doktorgrad (jf. ph.d. i Danmark, som er en videreføring av lisensiatgraden og mer indirekte av magistergraden).
Bakgrunn
I middelalderen ble doktorgraden kun brukt innen teologi, jus og medisin. Ved det filosofiske fakultet, den fjerde klassiske universitetsdisiplinen (som alle andre fag hørte under), var magister den øverste graden, og for å oppnå denne graden måtte man først ha baccalaureus- og lisensiatgrad. Magistergraden og doktorgraden var likestilte.
Historie
Den filosofiske doktorgraden ble først innført på begynnelsen av 1800-tallet ved universitetet i Berlin (Humboldt-universitetet), og hadde som sentralt kjennetegn at man gjennomførte et større forskningsarbeid og deretter gjennomførte en disputas. Humboldt-universitetet ble stående som et forbilde for svært mange andre vestlige universiteter, og fra Berlin spredte graden seg hurtig såvel til de skandinaviske landene som til USA. I Norge ble en slik doktorgrad første gang tildelt i 1847.[2] Graden ble introdusert i Storbritannia i 1917 som en lavere doktorgrad. Hovedmålet med innføringen av en doktorgrad av den typen som ble brukt i USA og Tyskland var å tiltrekke seg amerikanske akademikere, slik at de skulle velge Storbritannia fremfor Tyskland. De andre og høyere doktorgradene D.Sc. og D.Litt. finnes imidlertid fremdeles i Storbritannia.[3][4]
I utgangspunktet ble den opprinnelige skrivemåten doctor philosophiae (dr.phil.) benyttet også i USA og Storbritannia, men senere ble rekkefølgen på ordene byttet om. Betydningen av philosophiae doctor (ph.d.) er imidlertid den samme, da rekkefølgen på latin i dette tilfellet ikke har noe å si.
Ph.d.-graden er i den angelsaksiske verden den vanligste doktorgraden, og blir ofte misforstått som synonym med doktorgraden der. Det finnes imidlertid en rekke andre doktorgrader både i USA og i Storbritannia.
Norge
- Hovedartikkel: Doctor philosophiae (Danmark og Norge) (dr. philos.)
- Hovedartikkel: Philosophiae doctor (Norge) (ph.d.)
I Norge finnes det to grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad»: Dr. philos. og ph.d. (Norge). Dr. philos. tildeles etter den tradisjonelle ordningen, dvs. til akademikere som kvalifiserer seg for doktorgrad på egenhånd, mens ph.d. gis etter deltagelse i en organisert forskeropplæring.
Historie
Norge var et av de landene i verden som tidligst tok i bruk den filosofiske doktorgrad, og har et universitetssystem som fra et meget tidlig tidspunkt har bygget på den humboldtske universitetsmodellen som etterhvert ble dominerende i vestlige land.
I Norge ble skrivemåten doctor philosophiae (dr.philos.) benyttet som eneste form fra den filosofiske doktorgrad første gang ble tildelt i Norge i 1847, frem til begynnelsen av 2000-tallet. På 1800-tallet fantes det i Norge fire forskjellige doktorgrader: Dr.theol. i teologi, dr.juris i rettsvitenskap og dr.med. i medisin, i tillegg til den filosofiske doktorgrad, som omfattet alle andre fag, fra filosofi og historie til fysikk og matematikk. I løpet av 1900-tallet kom graden også til å bli brukt i de fremvoksende nye vitenskapene, f.eks. samfunnsvitenskapene.
På slutten av 1900-tallet, særlig på 1980-tallet, ble det i Norge opprettet flere nye grader, deriblant dr.art. for humaniora, dr.polit. for samfunnsvitenskaper og dr.scient. for matematisk-naturvitenskapelige fag. Den filosofiske doktorgrad ble av mange regnet som mer «ærverdig» på grunn av sin lange historiske tradisjon, og det var mulig å levere inn sin doktorgradsavhandling til bedømmelse for denne graden i stedet for de nyere fagspesifikke doktorgradene. Dr.philos. var den eneste doktorgraden som kunne gis innenfor alle fag.
I forbindelse med «Kvalitetsreformen» i 2003 ble det innført nye grader, og graden philosophiae doctor (ph.d.) erstattet, med visse overgangsordninger, de fagspesifikke doktorgradene oppnådd etter deltagelse i et organisert forskeropplæringsprogram, som dr.theol., dr.juris, dr.med., dr.polit., dr.psychol. og dr.art. Den filosofiske doktorgrad med den tradisjonelle skrivemåten doctor philosophiae (dr.philos.) er imidlertid beholdt, som en ordning for den som kvalifiserer seg til doktorgrad uten å være tatt opp på organisert doktorgradsprogram.
På norsk språk anbefaler Språkrådet at philosophiae doctor forkortes som ph.d. I motsetning til på engelsk skal det ikke brukes store bokstaver i denne sammenhengen annet ved begynnelsen av setninger. Språkrådet opplyser at dette er hjemlet i oversendelsesbrev fra Utdannings- og forskningsdepartementet datert 25. oktober 2002 som gjengir en kongelig resolusjon av 11. oktober samme år. Der heter det: «De nye gradene bachelor, master og ph.d. er, med visse unntak, fastsatt som formell beskyttet betegnelse uten fagspesifikke tilleggsbetegnelser i tråd med departementets forslag i St. meld. nr. 27.» Dette gjenspeiles bl.a. i forskriften for graden ved Universitetet i Oslo. Andre universiteter og høyskoler velger imidlertid å skrive graden på en rekke forskjellige måter som avviker fra dette: Ph.D., Ph.d., PhD og Phd. I begynnelsen var det bare UiO og Norges musikkhøgskole som fulgte Språkrådets anbefaling og brukte formen ph.d. i sine doktorgradsforskrifter, men etterhvert har også andre institusjoner oppdatert sine forskrifter til å følge korrekt rettskrivning og bruke den reglementerte formen som er fastsatt som formell beskyttet betegnelse av departementet og anbefalt av Språkrådet.
16. januar 2008 innførte norske myndigheter noe de kalte «nærings-ph.d.», hvor bedrifter og forskningsinstitusjoner kan samarbeide om doktorgradsprogrammer.
Forskjeller mellom ph.d. og de tradisjonelle doktorgradene i Norge
Graden ph.d. er i Norge i de fleste fag normert til to og et halvt års forskning (samt et halvt års obligatoriske kurs). Dette til forskjell fra de tradisjonelle doktorgradene, dr.philos., dr.med., dr.jur., dr.theol. osv., som opprinnelig ikke var tidsavgrenset. Gradene innført fra 70-tallet, dr.scient., dr.polit., dr.art. osv. var de første som fikk obligatorisk halvårig opplæringsdeler, og i 1993 ble alle doktorgradene foruten dr.philos. og dr.techn. formelt omdannet til grader av den nye typen, med normert tid på 3 år inkludert obligatorisk forskerutdanning.[5]
Danmark
- Hovedartikkel: Doctor philosophiae (Danmark og Norge) (dr. phil.)
- Hovedartikkel: Philosophiae doctor (Danmark) (ph.d.)
I Danmark ble graden doctor philosophiae, forkortet dr.phil., innført i 1824, og tilsvarer dr. philos. i Norge, som ble innført samtidig (systemet for høyere utdannelse var lenge i store trekk sammenfallende i Danmark og Norge). Dr. phil. er i dansk sammenheng en av de såkalte «store doktorgradene», også kalt klassiske doktorgrader eller høyere doktorgrader. Graden regnes formelt som doktorgrad i Danmark, i motsetning til ph.d.-graden (se under). Dr. phil.-avhandlinger er gjerne omfattende og graden tas som regel sent i karrieren, ofte som en kroning av det vitenskapelige livsverket. Det ligger gjerne mange års arbeid bak og graden er forbundet med stor prestisje.
I 1989 ble graden philosophiae doctor, forkortet ph.d., innført som en parallell til den angelsaksiske verdens PhD-grad, og erstattet formelt lisensiatgraden (en tidligere grad plassert under doktorgrader).[6] Ph.d.-graden kalles på folkemunne «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad» og oppnås etter en treårig forskerutdannelse. Graden regnes imidlertid ikke formelt som en doktorgrad, og er en lavere grad enn de «store doktorgradene». Den danske ph.d.-graden har samme omfang og innhold som ph.d.-graden i Norge.
Historieprofessor Brian Patrick McGuire skriver at «en dr.phil.-grad anses den dag i dag af mange danske akademikere for at være den ‘rigtige’ doktorgrad som kun de ‘bedste forskere’ kan opnå. Ph.d.-graden opfattes til gengæld som en anden klasses doktorgrad beregnet på de mindre ’ånder’.»[7]
USA og Storbritannia
PhD er den vanligste doktorgraden i USA, Storbritannia og det tidligere Samveldet. PhD etter amerikansk mønster ble innført på 1900-tallet i Storbritannia som en «lavere doktorgrad», primært for å tiltrekke seg utenlandske studenter og forskere.
I Storbritannia ble begrepet doktorgrad opprinnelig bare brukt om det som nå kalles høyere doktorgrader, bl.a. Doctor of Science og Doctor of Letters.
Referanser
- ^ Vigdis Ystad, «Nivåsenkning i norsk forskning?», kronikk, Aftenposten, 6. mai 1985, s. 6
- ^ http://www.hf.uio.no/forskningsprosjekter/ffu/FaktaUiO/faktadelen/Studieordninger.doc
- ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/2000/nou-2000-14/11/3/2.html?id=358556
- ^ http://eric.ed.gov/ERICWebPortal/custom/portlets/recordDetails/detailmini.jsp?_nfpb=true&_&ERICExtSearch_SearchValue_0=ED234675&ERICExtSearch_SearchType_0=no&accno=ED234675
- ^ Universitetet i Oslo. «Studieordninger, eksamener og grader, 1813 til 1999» (PDF). Besøkt 11. januar 2009. linjeskift-tegn i
|tittel=på plass 47 (hjelp) - ^ http://www.cfa.au.dk/fileadmin/site_files/filer_forskningsanalyse/dokumenter/Notater/Notat_2006_3.pdf
- ^ http://www.information.dk/47527