Hopp til innhold

Kina

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 16. des. 2010 kl. 18:12 av Ebrambot (diskusjon | bidrag) (r2.5.2) (robot legger til: ckb:کۆماری خەڵکی چین)
Folkerepublikken Kina
中华人民共和国

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Folkerepublikken Kina

InnbyggernavnKineser, kinesisk
Grunnlagt1. oktober 1949
HovedstadBěijīng
TidssoneUTC+8
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 4
9 572 419 km²
2,8 %
Vannfylt arealandel2,8
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 1
1 314 480 000 (31.12. 2006)
Bef.tetthet137,32 innb./km²
HDI0,768 (2021)
Lesekyndighet96,8 % (2018)[1]
StyreformFolkerepublikk
PresidentHú Jǐntāo
StatsministerWen Jiabao
Offisielle språkKinesisk
ValutaRenminbi
Nasjonaldag1. oktober
NasjonalsangDe frivilliges marsj (Yìyǒngjūn Jìnxíngqú)
Toppnivådomene.cn
Landskode for telefon+86
Landskode for mobilnett460
Kina på Commons
Kinas provinser og prefekturer

Folkerepublikken Kina (hànzì: 中华人民共和国, pīnyīn: Zhōnghuá Rénmín Gònghéguó), vanligvis omtalt som Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land. Folkerepublikken Kina er den ene av de to kinesiske statene. Den andre er Republikken Kina (Taiwan).

Folkerepublikken Kina kontrollerer hele Fastlands-Kina, og har i 2007 en befolkning på 1 321 000 000 innbyggere, noe som utgjør ca 20 % av verdens befolkning. Det gjennomføres folketellinger hvert tiende år; den neste forestående tok til 1. november 2010.

Økonomien er kjennetegnet av en kombinasjon av en hovedsakelig fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering.

Historie

Utdypende artikler: Folkerepublikken Kinas historie, Kinas historie

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet, Guómíndǎng, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.

Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte Det store spranget (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» i følge landets befolkningsstatistikk. Etter Det store spranget begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.

I 1966 ble Kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til Omskolering gjennom arbeid (Láojiào) det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere Kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at Kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.

I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.

I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget Kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.

Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures)..

Geografi

Se også: Liste over elver i Kina

Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Østkinahavet, Formosastredet, Sørkinahavet, Vietnam, Laos, Burma, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.

Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.

Provinser （省 shěng）

Såkalte Autonome regioner（自治区）


Bykommuner（直辖市)


Spesielle administrative regioner（特别行政区）


Provins i følge myndighetene i Beijing, men i praksis styrt av Republikken Kina

Kultur

Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina som mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker av stabilitet og av revolusjonerende forandring.

Religioner

De fleste kinesere — 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker — sier selv at de ikke er religiøse.[2] Men, ritualer og religion — særlig den tradisjonelle tro på konfucianisme, taoisme og buddhisme — spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som "Tradisjonell tro" eller bare "Annet".

Ca. 8 % av befolkningen er buddhister.[3] Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner.[4] En uavhengig undersøkelse av East China Normal University kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, hvilket er meget mere enn regjeringens tall men meget lavere enn hva noen utenlandske observatører er kommet frem til.[5] Offisielle tall angir at det er 20 millioner muslimer i Kina.

Mat

Se utdypende artikkel: Det kinesiske kjøkken

Mat er en viktig del av Kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helbredet. Kineserne spiser ofte ute. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinser og det finnes uendelig mange retter.

Det spises med pinner og maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle de retter som er på bordet. I Sørkina er ris det dominerende tilbehør, men i nord er det mere basert på brød laget av korn. Fokus på maten og dens betydning for helsen er meget utbredt og kineserne bruker en langt større del av deres inntekt på mat enn i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten i å spise sunt og variert.

Sport

Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å dyrke sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden hvor for en form for fotball først ble spilt.[6] Andre populære sportsgrener i Kina:[7] kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og på det seneste golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og på det seneste sjakk er populære spill i Kina.

I kinesisk kultur anses det for viktig å være fysisk aktiv og man kan se eldre lage qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-liga NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem.

Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.

Valuta

Rénmínbì, RMB, (som betyr «Folkets penger») er valutaen i Folkerepublikken Kina men til daglig omtales den som kuài («spenn»). I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol. I Kina bruker en derimot forkortelsen RMB og symbolet 元. Grunnenheten av rénmínbì er yuán (元.), som deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分). Den største enheten er 100 yuán og den minste er 1 fēn.

Politikk

Selv om Kina av mange eksperter i statsvitenskap blir ansett for å være kommunistisk, har det siden 1980-tallet ikke vært mulig å gi en enkel beskrivelse av Kinas politiske system.[8] Kinas regjering er av forskjellige internasjonale observatører blitt betegnet som autoritær, kommunistisk og sosialistisk med sterke restriksjoner på mange områder som f.eks. internett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn og religionsfrihet, men sammenlignet med hvor lukket Kina var på 1970-tallet er Kina nå langt mindre restriktivt, men stadig langt fra demokratisk som i Europa og Nord-Amerika.

Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Kinas nåværende president er Hu Jintao og nåværende statsminister er Wen Jiabao.

Utenrikspolitikk

Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950.[9] [10] Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kinas (Taiwan) plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.

Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan. Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanesiske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land.

Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under 2. verdenskrig. En annen grunn er at japanske regjeringsembedsmenn med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen. Forholdet mellom Kina og Japan er blitt bedre siden Shinzo Abe ble Japans statsminister den 26. september 2006.

Menneskerettigheter

Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt - som det var tilfellet med Demonstrasjonene på Den Himmelske Freds Plass (1989). Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både tallmessig og relativt sett. Amnesty beregner at Kina henretter 3.700 mennesker hvert år. Mediene er aktive med hensyn til å skrive om sosiale problemer og kritikk av korrupsjon i de lavere deler av regjeringen. Det er også oftere blitt tillatt å demonstrere på grunn av lokale problemer. Hu Jintao har dog samtidig oftere slått ned på kritiske journalister, selv utenlandske.

Amnesty International laget en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008.[11]

Befolkningspolitikk

Utdypende artikkel: Den kinesiske ettbarnspolitikken

Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57% er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige familieplanlegningspolitikker.[12] Regjeringens mål er étt barn per familie med unntagelser av for etniske minoriteter samt i tyntbefolkede områder hvor en familie må få barn nummer to hvis første barn er handicappet eller en pike. Regjeringens mål er å stabilisere befolkningen og befolkningsveksten så tidlig som mulig i det 21. århundre, men mange nåværende prognoser estimerer en befolkning mellom 1,4 og 1,6 milliarder i 2025. Kinas familieminister har uttalt at Kina vil fortsette ettbarnpolitikken minst til 2018.[13]

Der er motstand mot politikken særlig i landsbruksområder hvor det er bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg å få sønner. Folk som ikke overholder ettbarnspolitikken, lyver ofte om antall familiemedlemmer når det er folketelling.[14] Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisasjon, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger.

Fordi resultater av folketellinger i Kina er blitt stadig mer upålitelige, er det vanskelig å si om politikken har hatt den ønskede effekt.[15] Kinesiske demografers bud på Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.

Økonomi og næringsliv

Kina ble i 2001 medlem av WTO (World Trade Organisation). Kina har verdens raskest voksende økonomi med 9,5 % i året. I årets første fire måneder 2007 var det kinesiske handelsoverskuddet på til sammen 63,3 milliarder dollar. Kina har verdens fjerde største økonomi med et BNP på 2 000 milliarder USD. Likevel er Kina fremdeles et fattig land som inntil nylig har mottatt støtte gjennom FNs matvareprogram. I 2009 ble landet verdens største eksportnasjon. De eksporterte dette året varer for 1,2 billioner dollar. Tyskland eksporterte for 1,12 billioner dollar, mens USA solgte varer til utlandet for 1,06 billioner dollar.[16]

Om lag tre fjerdedeler av Kinas befolkning er fortsatt sysselsatt i jordbruket, men landet har høy arbeidsledighet på landsbygda og landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP.

Kina er rik på naturressurser som bl.a. kull, olje og jernmalm. Samtidig er Kina også verdens nest største forbruker av olje[trenger referanse].

Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikaler og lettere industrivarer og våpen. De senere år har også servicenæringen vokst kraftig og utgjør 40 % av BNP.

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 2 668,0 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 11,5 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 18,9 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 6,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 4,05 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -32,0 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 9,5 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd 253,4 mrd $ Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd 249,9 mrd $ 10,7 % Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse 0,2 % 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp 1,87 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 1 533 US$ 2005, UNDP Database

Referanser

  1. ^ https://uis.unesco.org/en/country/cn.
  2. ^ World Desk Reference. D K Publishing. ISBN 0-7566-1099-0
  3. ^ Macintosh, R. Scott. China's prosperity inspires rising spirituality (March 9, 2006). Retrieved April 15 2006.
  4. ^ «Chinese government official statistics on Christian population in China». hrwf.org. Besøkt 27. august 2007. 
  5. ^ «Christian population in China». guardian.co.uk. Besøkt 27. august 2007. 
  6. ^ Origins of the Great Game. 2000. Athleticscholarships.net. Accessed 23. april 2006.
  7. ^ ESPN Soccernet. 2002. ESPN Soccernet. Accessed 26 January 2006
  8. ^ Boum, Aomar (1999). Journal of Political Ecology: Case Studies in History and Society. Retrieved May 5 2007.
  9. ^ http://www.fmprc.gov.cn/eng/wjb/zzjg/xos/gjlb/3361/default.htm
  10. ^ http://www.chinaembassy.se/eng/zrgx/t100751.htm
  11. ^ AI-rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008
  12. ^ The New England Journal of Medicine, September 2005
  13. ^ [1]
  14. ^ http://www.usembassy-china.org.cn/sandt/fertl2b.htm,
  15. ^ http://www.usembassy-china.org.cn/sandt/fertl2b.htm
  16. ^ http://www.hegnar.no/okonomi/article415659.ece

Eksterne lenker

Mal:Wikinyttportal

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kina&oldid=8081583»