The Beatles
The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1959/1960. Bandet bestod av James Paul McCartney, John Winston Lennon, George Harrison og Ringo Starr (Richard Starkey). De debuterte på plate i 1962 med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med gruppens andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de engelske hitlistene. Gjennombruddet i De forente stater kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Gruppen forble en av de fremste populærmusikkgruppene gjennom hele 1960-tallet, frem til den ble offisielt oppløst i 1970. De hadde da dominert hitlistene og musikkbransjen på begge sider av Atlanteren gjennom hele karrieren.
De påvirket etterkrigstidens babyboom-generasjon i Storbritannia, De forente stater og mange andre land i 1960-årene. De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med over 1 milliard solgte plater verden over.
Selv om de helt i begynnelsen var kjent for en variant av lett popmusikk som ble kalt merseybeat, ble deres senere verker mottatt med en popularitet og kritisk hyllest som kanskje overgår alt i det 20. århundre. De ble mer enn kun plateartister, og påvirket moter og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme. De oppnådde en ikonstatus som ga dem enorm påvirkningskraft.
I 1988 ble The Beatles innvotert i Rockens æresgalleri. Senere har Lennon, McCartney og Harrison oppnådd det samme som soloartister.
Medlemmer
- Paul McCartney (Sir James Paul McCartney) – bass, vokal, gitar, piano
- John Lennon (John Winston Ono Lennon) – gitar, vokal, piano, munnspill
- George Harrison – gitar, vokal, sitar
- Ringo Starr (Richard Starkey) – trommer, tamburin, vokal
Historie
John Lennon begynte å spille gitar da han var fjorten år og startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, oppkalt etter skolen han gikk på. Skiffle er en musikksjanger som var populær på siste halvdel av 1950-tallet. Skiffle var en blues-inspirert sjanger hvor de fleste instrumentene var hjemmelaget.
Da Paul McCartney ble invitert med i bandet av Lennon, var oppsetningen som følger: John Lennon på gitar og vokal, Eric Griffiths på gitar, Len Garry på te-kiste-bass (hjemmelaget), Pete Shotton på vaskebrett og Colin Hanton på trommer. I 1958 ble den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison med.
På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var John Lennon, Paul McCartney og George Harrison.
The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Noen ganger skiftet de navn fra anledning til anledning. De gikk til tider under navn som «Johnny and the Moondogs», «The Silver Beetles», «The Beetles», før de til slutt endte opp med «The Beatles». Mange lurte på hvorfor de hadde valgt dette navnet, og det er blitt en klassiker av historien John Lennon fortalte pressen:
- «It came in a vision – a man appeared in a flaming pie and said unto them "From this day on you are Beatles with an A". "Thank you, Mister Man," they said, thanking him.»
1960 – The Beatles drar til Hamburg
I 1960 gjorde Allan Williams, deres daværende manager, en avtale med en klubb i Hamburg i Tyskland om faste spillejobber hver kveld for The Beatles. Mot deres foreldres vilje, avsluttet de utdannelsen og dro med båt og tog til Hamburg. Der ble de omtrent et halvt år. Medlemmene på dette tidspunktet var John Lennon (gitar og vokal), George Harrison (sologitar og bakgrunnsvokal), Pete Best (trommer), Paul McCartney (gitar og vokal) og Stuart Sutcliffe (bass). Paul var misfornøyd med at Stuart var bassist, spesielt siden han ikke kunne spille særlig bra. [trenger referanse] På grunn av dette, hadde han for vane å snu seg vekk fra publikum når bilder ble tatt, bare for å skjule at han ofte ikke engang spilte. Stuart var kun med siden han var en god venn av John. [trenger referanse]
The Beatles var ikke særlig gode til å holde konserter, og det gikk dårlig i begynnelsen. Besøkstallene tok seg imidlertid kraftig opp da de innså at veien til oppmerksomhet lå i oppførsel på scenen. Etter denne åpenbaringen begynte et show på klubben som aldri tidligere var blitt sett i Hamburg. The Beatles begynte å kle seg i brune lærjakker og olabukser. En av de uendelig mange historiene om hva The Beatles fant på, er at Lennon en gang åpnet showet med å komme ut på scenen i bare underbuksa og full med en doring rundt halsen.
Med all spillingen ble det liten tid til å sove, og siden de var nødt til å bo på en kino rett ved klubben, hvor det stadig var konserter og filmfremvisninger, ble det maksimum 5 timers søvn per natt, om de var heldige. Dette ble The Beatles første møte med narkotika. Både The Beatles og alle de andre bandene gikk på noen piller som var en blanding av koffein og amfetamin. Disse ble kalt «prellys», og var veldig oppkvikkende.
1961 – Brian Epstein og Ringo Starr kommer med på laget
Etter omtrent et halvt år i Hamburg, ble The Beatles utvist på grunn av at George Harrison var mindreårig. Han dro imidlertid snart tilbake til Tyskland, hvor de i løpet av ett år holdt 292 opptredener på Star Club.
I 1962 døde Stuart Sutcliffe av hjerneblødning, og Paul McCartney overtok som bassist. Dødsfallet kom brått på alle, og satte dype spor etter seg. Det er også verdt å nevne at det var Stuarts tyske kjæreste som oppfant den berømte «Beatles-sveisen». Straks resten av bandet så Stuarts hår, ville de også ha det slik.
Den 9. september 1961, møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Senere samme år ble Brian Epstein The Beatles' manager. Han hørte dem på en klubb i Tyskland, og skjønte at dette var noe å satse på. Han møtte bandet og gjorde en avtale.
The Beatles kvitta seg med sitt noe harry lærimage og begynte å opptre i dress. Pete Best ble kastet ut på grunn av manglende dyktighet, og Ringo Starr tok over trommestikkene i bandet. De var klare for å spille inn, men ble vraket av alle plateselskap de besøkte.
1962 – Platekontrakt
Selv om gruppen hadde problemer med å få platekontrakt, gav de ikke opp. Til slutt fikk de kontrakt med Parlophone, en platemerke underlagt det store selskapet EMI. Det var produsenten George Martin (den 5. Beatle) som hadde fattet interesse for bandet; denne mannen skulle komme til å produsere alle The Beatles' senere studioalbum med unntak av albumet Let It Be, som ble produsert av Phil Spector.
I september spilte gruppen inn sitt første egne opptak, «Love Me Do». Dette ble en stor hit i Liverpool, men ikke ellers i England. Brian Epstein kjøpte 10 000 eksemplarer fordi han visste at om den solgte seg inn på topp 100-listen, ville den bli kjent i hele England. Singelen nådde 47. plass, og solgte bra etter dette. Tre måneder senere ga de ut singelen «Please Please Me», som solgte godt. Denne LPen var en sammensetning av Beatles' «hits» på Liverpool-klubben The Cavern Club. Det var her Beatles spilte flest konserter i løpet av deres karriere, og det var her Brian Epstein møtte Beatles og John Lennon.
1963 – Beatlemania
Ikke lenge etter utgivelsen av singelen «Please, Please Me», kom gruppens debutalbum med samme tittel. Albumet nådde førsteplass på hitlistene, og sikret at The Beatles nå var et kjent band i England.
Gruppen gav ut singlene «From Me To You», «I Want to Hold Your Hand» og «She Loves You» i rask rekkefølge. Sistnevnte gikk rett inn på førsteplass på de britiske hitlistene.
She Loves You var platen som startet fenomenet som ble kalt «Beatlemania». Da gruppen kom hjem fra en fem-dagers-turné i Sverige, ble de møtt på flyplassen av tusenvis av hylende fans. Dette er det de fleste regner som starten av Beatlemania. Beatlemania er rett og slett et ord som er funnet på for å beskrive den ubeskrivelige hysteriet det var på Beatles-konserter. Folk skrek til de besvimte, jentene tisset på seg, folk var helt gale.
22. november kom Beatles' andre plate: With The Beatles. Denne ble en knallsuksess, og lå sammenhengende over et halvt år på britiske hitlister. Dette var ny rekord. Albumet inkluderer sangen «I Wanna Be Your Man», som Beatles i 1963 skrev til The Rolling Stones.
Beatles spilte også for kongefamilien dette året. Brian Epstein var nervøs for at John skulle være frekk mot de kongelige, for han var ikke overdrevent beskjeden. Til Brians lettelse sa ikke John noe verre enn at «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene.»
Hele året gjennom solgte Beatles forholdsvis godt i De forente stater, men da singelen «I Want To Hold Your Hand» ble utgitt, var erobringen av landet et faktum. Den gikk rett inn på 80. plass på Billboard-listen, og fortsatte å klatre. Ingen britiske artister hadde vært virkelig store i De forente stater før The Beatles. The Beatles har utrolig mange rekorder på samvittigheten, og var først ut på svært mange områder. 7. desember hadde The Beatles nr. 1, 2, 3, 4 og 5 på den offisielle britiske hitlisten. Dette er en rekord som ingen, hverken før eller siden, har vært i nærheten av å oppnå. I tillegg til dette hadde de en haug andre singler på topp 100-listen.
1964 – Beatlemania ankommer De forente stater
Ed Sullivan hadde lagt merke til den enorme oppmerksomheten The Beatles fikk i England, og var en av de første som introduserte gruppen for amerikanerne. Han inviterte dem til å spille på sitt fjernsynsprogram, Ed Sullivan Show, den 9. februar 1964. Dette var det største talkshowet i landet, og var noe alle fikk med seg.
Selv om det kun var plass til 800 mennesker i lokalet, bestilte 50 000 billetter. Ed Sullivan Show var et utrolig populært program fra før, men sammen med The Beatles, som nettopp hadde slått an i De forente stater, ble dette en sending sett av nesten halve USA's befolkning.[4] Det hevdes at på denne kvelden ble det begått færre forbrytelser enn på 50 år. [trenger referanse]
The Beatles dro på en meget vellykket USA-turné, og laget sin første spillefilm: A Hard Day's Night. Dette, sammen med opptredenen på Ed Sullivan Show, gjorde at Beatlemania ble nesten enda villere i De forente stater. Filmen gruppen spilte inn, het «A Hard Day’s Night». Samtidig som den hadde premiere, ble også en plate med samme navn sluppet. Både filmen og LP-en ble store suksesser.
1965 – Help! og Rubber Soul
The Beatles laget både film, sang og album av Help!, og samtlige ble kjempesuksesser. Med unntak av tittelsporet «Help!», handler alle tekstene på albumet om kjærlighet. Musikken spenner fra ren rock 'n' roll over country til visesang med Lennons «You've Got to Hide Your Love Away», tydelig inspirert av Bob Dylan.
Senere dette året ga Beatles ut albumet Rubber Soul. Albumet ble en milepæl i musikkhistorien, fordi de tok i bruk ny teknologi og skapte fremmede lydbilder. På sangen «Norwegian Wood» spilte George indisk Sitar, og dette var første gang orientalske instrumenter ble blandet med vestlig populærmusikk. Dette regnes av mange som albumet som egentlig startet den psykedeliske rocken. Platen er bygd opp på temaer som frykt, uro og fremmede følelser. Musikalsk og innspillingsmessig er det lagt atskillig mer arbeid i Rubber Soul enn i Help!, og selv om de solgte omtrent like mye, ansees vanligvis Rubber Soul som et bedre og mer utfordrende album. [trenger referanse]
Gruppen spilte også på Shea Stadium i New York, der mer enn 50 000 publikummere var til stede. Allerede etter tjue minutter var konserten over; fordi publikum skrek som gale, var det umulig å høre musikken. Dette var det største publikummet The Beatles hadde hatt hittil. Mange fans ser også på denne konserten som bandets beste, fulgt av Rooftop Concert.
Det skjedde mye for Beatles dette året, men to ting til fortjener å nevnes. Det ene er at medlemmene ble utnevnt medlemmer av Order of the British Empire av Dronningen. Det andre er at John Lennon senere uttalte i et intervju at Beatles var mer populære enn Jesus. Kristne over hele verden ble opprørt, men mest fra USA. Enkelte tidligere fans svarte med hatbrev og Ku Klux Klan arrangerte offentlig brenning av Beatles-plater. Se POP-Revyen under kapittelet «Oppslag og innhold» for mer humoristiske, norske reaksjoner på Lennons uttalelser.
Hele året gjennom holdt The Beatles konserter, og var på turné både i De forente stater, Asia og Europa.
1966 – Revolver blir utgitt
De første 3-4 månedene i 1966 var fri for både konserter, turneer og avtaler, og The Beatles fikk dermed slappe av og lade opp energi. Det var denne sommeren at George Harrison begynte å spille sitar, et instrument som inspirerte ham både i mange sanger han senere laget og hans gitarspill. Det var da han møtte Ravi Shankar på en fest, han oppdaget dette indiske gitar-liknende instrumentet, og han begynte senere å studere instrumentet og lære av Shankar.
Senere samme år gav gruppen ut albumet Revolver. Dette var på mange måter nok et banebrytende album, da det ble tatt i bruk utallige nye teknikker på platen. George Harrison skrev tre av sangene på Revolver, mens resten er Lennon og McCartneys verk. Albumet er kåret til verdens mest betydningsfulle album av Vanity Fair, og har også kommet på andre- og tredjeplass i liknende kåringer av store internasjonale tidsskrifter. [trenger referanse]
I slutten av året, kolliderte Paul McCartney på motorsykkelen sin. Dette var starten på det som kalles «the Paul is dead-clue». Enkelte fans mente, og mener fortsatt, å finne mange tegn på og hint om at Paul var død. Dette kunne være alt fra refreng på kjente Beatles-låter til albumdesign. Et eksempel er på slutten av låten «All You Need Is Love». Her synger gruppen småbiter fra tidligere singler, for eksempel «Yesterday» og «She loves you», som sangen avsluttes med at McCartney synger. «Paul is dead»-tilhengere mener at Lennon sier «Yes, he’s dead» istedenfor det han egentlig sier; «yesterday». Et annet «clue» er på forsiden av Abbey Road-albumet, der et bilskiltet har tektsen «LMW 281F». Dette skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over et år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd. Dette bilskiltet er på den hvite folkevognbobla til venstre, som Beatles-medlemmene egentlig ville flytte før de tok cover-bildet, men ikke fikk til.
1967 – Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
Med Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ønsket The Beatles å skape et imaginært show med et annet band enn dem selv. Beatles hadde etter hvert sluttet å spille konserter grunnet det håpløse kaoset på opptredenene deres. Dette førte til avgjørelsen om å slutte med turneer. Sgt. Pepper skulle være en plate hvor The Beatles slo seg løs som et annet band. Albumet er et konseptalbum, og konseptet er enkelt og greit et show fremført av et band med navn Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band. Platen er en slags lang medley hvor sangene sklir inn i hverandre. «Showet» er fantastisk lagt opp, og regnes som bandets beste album noensinne. Det ble også en stor publikumssuksess.
Gruppen hadde massevis av ville ideer til innspillingen av dette albumet. George Martin var oppgitt, og mente at mye av det ville være umulig, men Beatles sto på sitt til alt var som de ville ha det, og det ga resultater.
Mange av låtene ble skrevet under påvirkning av narkotika, som ble en stadig større del av gruppens hverdag. Flere radiostasjoner nektet å spille Lennons «Lucy in the Sky with Diamonds», fordi man mente at tittelen hentydet til LSD. John Lennon har imidlertid avvist at tittelen hadde noe med LSD å gjøre. Lennons sønn Julian på 4 år kom en dag hjem fra barnehagen med en tegning han hadde laget til faren. Tegningen viste en jente, en himmel og noen stjerner, og Lennon senior spurte sønnen hva det skulle forestille. «It's Lucy In The Sky With Diamonds», svarte Julian, og fortalte at Lucy O'Donnell var en av jentene i barnehagen. Lennon syntes det var en fin tittel.
På platecoveret var det bilde av The Beatles med nyanlagte barter og mange kjente personer som hadde betydd noe for Beatles gjennom tidene. Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe er noen av dem som var avbildet.
Brian Epstein var en glimrende manager når det gjaldt reklame og det å gi folk riktig inntrykk, men når det gjaldt økonomi hadde han aldri hatt kontroll. Han satte alltid billettprisene til konsertene latterlig lavt, slik at ingen kunne klage på prisen. Han hadde også forhandlet frem en kontrakt med EMI som var forferdelig dårlig for bandet, selv om han selv sikret seg økonomisk ved å gi seg selv rettighetene til alle Beatles-låter mellom 1967 og 1976 ved å snike inn en liten setning nederst på en kontrakt. [trenger referanse] Han døde likevel uten å tjene mye på dette, og familien fikk ikke for mye heller, siden The Beatles ble oppløst i 1970. Epstein, som stadig var håpløst forelsket i John Lennon og led av store depresjoner, fikk begeret sitt overfullt da det oppsto en konflikt mellom ham og bandet i 1967. Han var også ødelagt på grunn av piller og alkohol, og han tok sitt eget liv ved overdose en søndagskveld i august.
Det andre albumet Beatles ga ut dette året, var den doble EP-platen Magical Mystery Tour. Denne platen var en slags oppfølger til Sgt. Pepper, og ble gitt ut sammen med en film med samme tittel. Filmen mottok blandede kritikker grunnet manglende fast linje gjennom filmen. The Beatles tok med seg en haug skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om. Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som levde et hippieliv i USA, stadig på farten i en liknende buss som den The Beatles bruker i sin film. Den drømmeaktige filmen hadde usammenhengende innhold, og ble for mye for mange, men platen ble en hit og hadde evergreens som I Am the Walrus og The Fool on the Hill. Filmen har siden fått en viss status og har bl.a. blitt brukt i undervisningsøyemed ved filmskoler.
I slutten av året startet Beatles butikken Apple. Dette var en butikk hvor folk kunne bytte, selge, kjøpe og til slutt, da butikken gikk konkurs: få klær og møbler.
1968 – Økonomiske problemer
Like etter nyttår 1968 dro The Beatles til India for å studere meditasjon hos Maharishi Mahesh Yogi sammen med en del andre kunstnere og skuespillere. McCartney dro imidlertid hjem etter kort tid, og ikke lenge etter kom Ringo Starr også tilbake. Lennon og Harrison trivdes derimot godt, og ble værende en god stund. Dette ble en kreativ og lærerik periode for dem begge, og de skrev massevis med sanger og lærte nye ting om musikk.
I mai måned annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Apple Corps var klesbutikk, musikkfond og plateselskap. Selskapet gav bort penger til unge og lovende musikere, og selv om mange mener at dette var et bortkastet pengesluk for gruppen, er det ikke til å stikke under en stol at mange musikere fikk muligheten de trengte til å bli noe takket være Apple Corps. [trenger referanse] Etter hvert gikk det til at Beatles brukte 30 000 pund i uka på Apple, og selskapet ble til slutt lagt ned.
1968 var også året da John møtte Yoko Ono. Han ble forelsket, og forlot kona Cynthia til fordel for Yoko. Hun betydde mye for John, og hadde stor innvirkning på ham. Han ville også ha henne med på gruppens innspillinger, men det likte ikke resten av bandet. De hadde etter hvert begynt å bli mindre samstemte, og tilbrakte liten tid sammen. De gjorde færre innspillinger sammen og på flere av låtene var det bare ett eller to av medlemmene som spilte samtidig. [trenger referanse] Uenigheten og spenningen i gruppen vokste. Beatles var et band med sterke personligheter og kampen om å være best, særlig mellom Lennon og McCartney, førte til mye krangel.
Bandet hadde også kommet i et økonomisk uføre. De solgte riktig nok mer enn noen andre, men på grunn av Brian Epsteins mange dårlige avtaler og alle som prøvde å lure dem med kontraktene, havnet lite av pengene i medlemmenes egne lommer. Da Apple også viste seg å bli et stort pengesluk, gikk det dårlig med økonomien. Det var klart at bandet trengte en advokat til å gå over regninger, kontrakter og liknende, men også her var det uenighet om hvem som skulle ordne opp. [trenger referanse]
The Beatles ga dette året ut et utitulert album som ble kalt The White Album på grunn av at hele coveret var hvitt, kun med The Beatles skrevet på med sort skrift. Mange av låtene på dette albumet ble skrevet i India. Medlemmene hadde vært kreative, særlig Harrison skrev mye mer enn før, og dette resulterte i over 30 låter som de ønsket å ha med på platen. Dette holdt i massevis til et dobbelalbum, og det var det bandet ville lage. George Martin mente at en del av låtene var svake, og ville at Beatles heller skulle ta de 14 beste på en enkelt utgivelse, men The Beatles sto på sitt og det ble et dobbeltalbum av det.
I slutten av året spilte The Beatles også inn singelen «Hey Jude». Dette skulle bli bandets aller største singelsuksess noensinne, da den solgte godt over seks millioner på verdensbasis.
1969 – Abbey Road
Både The Beatles og George Martin var lei av konfliktene og den dårlige stemningen som hadde rådet under innspillingen av The White Album, og ingen var heller helt fornøyde med Let It Be, et album de hadde spilt inn tidligere dette året. Paul McCartney skal ha ønsket å lage et album «akkurat som i gamle dager»; George Martin var ikke like ivrig. Men etter mye overtalelse fra McCartney fikk han det som han ville, på den betingelse at bandet oppførte seg som de gjorde i «gamle dager». Dette fungerte særdeles bra, og albumet Abbey Road står i dag som albumet Beatles satte sitt punktum med.
Omslaget på denne LP-en er blitt veldig berømt. Forskjellige musikere har gjort utallige imitasjoner av bildet, som også gjorde Abbey Road til et ettertraktet turistmål. Daglig poserer fans i fotgjengerovergangen, uten hensyn til trafikken.
Tegnefilmen «Yellow Submarine» kom også ut dette året. The Beatles selv hadde lite å gjøre med filmen annet enn at de laget musikken, deriblant låten med samme navn som filmen. Det var skuespillere som gjorde stemmene til gruppen i filmen. Handlingen går i korte trekk ut på at de fire medlemmene i bandet kommer til et hus og tar en gul undervannsbåt til et magisk sted hvor «de blå slemmingene» har frosset ned alt som er godt. Beatles redder landet ved å spille sanger og bruker instrumenter som våpen.
Dette året spilte også Lennon inn sin første solosingel, «Give Peace A Chance». Den ble spilt inn med kassegitar og John, Yoko og diverse andre venner på vokal.
1970 – Let It Be blir utgitt og The Beatles oppløses
Let It Be var en samling sanger innspilt i januar 1969 til en planlagt TV-dokumentar, Get Back, som siden ble til kino-dokumentaren Let It Be. I tillegg er sangen Across the Universe fra 1968 med, og det ble gjort noe pålegg av lyd i 1970. Albumet kan karakteriseres som en «god gammel» rock 'n' roll-plate. Den inneholder ingen sammenhengende sanger, medleyer eller liknende, slik som på Abbey Road. Produsent for den opprinnelige platen Get Back var Glyn Johns, mens det endelige resultatet var blitt pusset på og remikset av Phil Spector.
Gruppen spilte også inn en film med samme navn som platen. Filmen ble sluppet omtrent på samme tid, og inneholder klipp fra innspillingen av Let It Be, samt en fire låter som ble fremført for et overrasket publikum fra taket på Applebygningen. Denne konserten er ofte omtalt som «The Rooftop Concert». Uenighetene og kranglingen i studioet viser at bandet slet med store interne stridigheter, og bruddet som ble proklamert et år senere kom ikke som noen stor overraskelse. Mer oppsiktsvekkende var det at gruppa kom sammen igjen bare et halvt år senere og samle seg om å spille inn et mesterverk som Abbey Road.
Paul McCartney gjorde det offisielt kjent at han forlot The Beatles i forbindelse med lanseringen av sitt første soloalbum, McCartney og utgivelsen av Let It Be, som kom parallelt med denne. Skrivet fulgte presseeksemplarene av solo-LPen og ble utformet som et intervju med McCartney. Mange mistenkte imidlertid Paul for å ha intervjuet seg selv.
I slutten av 1970 hadde Beatles solgt godt over en halv milliard plater, og de fortsetter stadig å glede nye generasjoner av lyttere den dag i dag. Det hersker en allmenn oppfatning om at gruppen er tidenes største. Beatles har da også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Ettermæle
The Beatles' innflytelse på populærkulturen var - og fortsetter å være - enorm. Tidligere medredaktør i bladet Rolling Stone sa: "Folk ser fortsatt på Picasso ... på kunstnere som brøt med begrensningene i sin tid for å komme opp med noe som var unikt og originalt i formen de arbeidet i, og innen populærmusikk vil ingen noen gang være mer revolusjonerende, mer kreative og mer karakteristiske".[5] Helt fra 1920 hadde innflytelsen fra USA dominert populærkulturen i store deler av verden, via Hollywoods filmer, jazz, Broadway og Tin Pan Alley, og senere rock and roll som først dukket opp i Memphis, Tennessee. The Beatles utløste ikke bare eb «britisk invasjon» av USA, men ble selv et globalt innflytelsesrikt fenomen.
Deres musikalske nyvinninger, samt deres kommersielle suksess, inspirerte musikere verden over. Et stort antall kunstnere har fortalt om deres inspirasjon, eller har hatt store suksesser med å covre Beatles-sanger. På radio markerte Beatles sin ankomst begynnelsen på en ny æra, det gikk i noen tilfeller så langt at enkelte programredaktører forbød sine DJer å spille "pre-Beatles" musikk.[6] The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. De var innovatører innen musikkvideo. Konserten på Shea Stadium som åpnet The Beatles' USA-turné i 1965 satte ny publikumsrekord i konserthistorien. Etterligning av klærne deres og spesielt frisyrene deres ble et symbol på opprør, de hadde en stor innvirkning på moten verden over.
The Beatles forandret måten folk lyttet til popmusikk på og opplevelsen av rollen musikk spilte i deres liv. Det startet som Beatlemania og de vokste til å bli oppfattet av sine unge fans over hele den industrialiserte verden som representanter, selve inkarnasjonen, av idealer knyttet til den kulturelle transfigurasjon. Som ikoner for motkulturen på 1960-tallet ble de en katalysator for «Bohemianisme» og aktivisme i ulike sosiale og politiske arenaer, og de fyrte opp under bevegelser som kvinnefrigjøring, homofil frigjøring og miljøbevegelsen.[7] Spesielt etter at "mer populær enn Jesus"-striden raste i 1966 følte Beatles betydelig press for å si de rette tingene og "begynte en felles innsats for å spre et budskap om visdom og høyere bevissthet".[8]
Plateutgivelser
Se også: The Beatles' diskografi
Studioalbum
- Please Please Me (1963)
- With The Beatles (1963)
- A Hard Day's Night (1964)
- Beatles for Sale (1964)
- Help! (1965)
- Rubber Soul (1965)
- Revolver (1966)
- Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
- Magical Mystery Tour (1967)
- The Beatles («The White Album») (1968)
- Yellow Submarine (1969)
- Abbey Road (1969)
- Let It Be (1970)
Livealbum
Samlinger
- Samlealbum
- 1962-1966 (1973)
- 1967-1970 (1973)
- Past Masters (1988)
- Anthology 1 (1995)
- Anthology 2 (1996)
- Anthology 3 (1996)
- Yellow Submarine Songtrack (1999)
- 1 (2000)
- Samlebokser
- The Beatles Collection (1978)
- The Beatles Box Set (1988)
- The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
- The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
- Love (2006)
- The Beatles in Stereo (2009)
- The Beatles in Mono (2009)
Platen Love ble utgitt ut av deres gamle produsent, George Martin og hans sønn Giles Martin, i samarbeid med Cirque de Soleil.
Mange regner ikke dette som en offisiell Beatles-plate.
Andre album
- The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
- Let It Be ... Naked (2003)
Konserter
- Se separat oversikt over The Beatles' konserter.
Filmografi
- A Hard Day's Night
- Help!
- Magical Mystery Tour
- Yellow Submarine
- Let It Be
- The Beatles Anthology
- All Together Now
Referanser
- ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID beatles[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.rockonthenet.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.grammy.com, besøkt 13. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Allan Kozinn: Critic's notebook: They Came, They Sang, They Conquered. The New York Times, besøkt 2. september 2008
- ^ Gross, Doug (4 September 2009). «Still Relevant After Decades, The Beatles Set to Rock 9 September 2009». CNN. Besøkt 6 September 2009. Sjekk datoverdier i
|besøksdato=, |dato=(hjelp) - ^ * Fisher, Marc (2007). Something in the Air. New York: Random House. ISBN 978-0-375-50907-0.
- ^ * Gross, Doug (4 September 2009). «Still Relevant After Decades, The Beatles Set to Rock 9 September 2009». CNN. s. 8-9. Besøkt 6 September 2009. Sjekk datoverdier i
|besøksdato=, |dato=(hjelp) - ^ Lavezzolli, Peter (2006). The Dawn of Indian Music in the West: Bhairavi. New York and London: Continuum. s. 176. ISBN 978-0-8264-1815-9.
Eksterne lenker
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
