Hopp til innhold

Dendrobranchiata

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dendrobranchiata
en av tigerrekene (Penaeus monodon)
Nomenklatur
Dendrobranchiata
Bate, 1888
Populærnavn
Reker
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseKrepsdyr
OrdenTifotkrepser
Økologi
Antall arter: 540
Habitat: de fleste i havet, noen i ferskvann
Utbredelse: tropiske og tempererte strøk over hele verden
Inndelt i
  • Penaeoidea
  • Sergestoidea

Dendrobranchiata er en underorden av tifotkrepser. De kalles «reker», men er bare fjernt beslektet med de vanlige rekene i norske farvann, som tilhører infraordenen Caridea.

Kroppsbygning

[rediger | rediger kilde]
Aristaeopsis edwardsiana
Larve av Litopenaeus vannamei

Gruppen har fått navn etter de forgrenede gjellene, fra gresk dendron, «tre» og brankhia, «gjelle». Gjellene skiller Dendrobranchiata fra den andre underordenen, eggbærereker, (Pleocyemata). Et annet viktig trekk som skiller underordenene er at Dendrobranchiata slipper de befruktede eggene fritt ut i vannet, der de etter 24 timer klekkes til en frittsvømmende naupliuslarve.

Kroppen består av et hode-brystavsnitt (cephalothorax) og en bakkropp (pleon), og er som regel flattrykt fra sidene. Cephalothorax er dekket av et kraftig skjold, carapax. Spissen på carapax danner et horn, rostrum, som stikker fram mellom øynene. Cephalothorax har fem par gangbein (peripoder). Øynene sitter på stilker. Pleon består av seks ledd. På hvert av de fem første leddene sitter det ett par svømmeføtter (pleopoder). På det bakerste leddet er det festet en halevifte som består av ett par uropoder og haleleddet, telson. Noen arter har lysorganer på pleon.

Larvene gjennomgår mange stadier under utviklingen. Naupliuslarven blir til en zoealarve. Neste trinn er mysislarven, som minner om en miniatyrreke, men som har mange flere bein. Det siste trinnet er den dekapode larven, som har fem par gangbein akkurat som de voksne individene.[1]

Levevis og utbredelse

[rediger | rediger kilde]
Flekket perlemorfisk tar en reke på dypt vann i Messinastredet

De er for det meste utbredt i varme havområder mellom 40° nord og 40° sør. Noen arter finnes i havet lenger nord og sør og i familien Sergestidae er det noen ferskvannsarter.

Den eneste vanlige arten i norske farvann er rødflekkglassreke (Eusergestes arcticus), som finnes fra Skagerrak og nordover langs hele kysten. En annen art, den oseaniske Funchalia woodwardi, er funnet som tilfeldig gjest i nordlige deler av Nordsjøen.[2]

Artene i familiene Aristeidae, Benthesicymidae og Sergestidae lever hovedsakelig på dypt vann. De er enten bunnlevende, eller meso- eller bathypelagiske. De fleste artene i familien Penaeidae lever i grunne kystfarvann i subtropiske eller tropiske strøk. Artene i familien Solenoceridae finnes som regel på dypere vann lenger ut fra kysten. Familien Sicyoniidae lever ned til 200 m dyp. Familien Luciferidae er planktonisk.

Flere arter gjemmer seg i mudderet på bunnen om dagen, og blir først aktive etter mørkets frembrudd. Antennene, som kan bli tre ganger så lange som reka, brukes til å søke etter føde. De er opportunistiske i valg av føde og eter alt fra små partikler til store organismer. Føden kan bestå av fisk, pilormer, krill, hoppekreps, radiolarier, planteplankton, muslingkreps og detritus. De eter mindre i tiden rundt skallskifte, antakelig fordi munndelene da er bløte, og må ete desto mer når skallskiftet er ferdig.[1]

Økonomisk betydning

[rediger | rediger kilde]
Marsupenaeus japonicus i et oppdrettsanlegg i Taiwan

Dendrobranchiata har stor økonomisk betydning. Noen store arter i familien Penaeidae kalles tigerreker eller kongereker. På norsk blir de ofte feilaktig kalt «scampi». Greenpeace har dem på sin rødliste for sjømat som en ikke bør kjøpe. Fiske etter viltlevende arter gjøres som bunntråling og fører til mye bifangst. Oppdrett medfører ødeleggelse av store områder med mangroveskog, overfiske av viltlevende unge eksemplarer og omfattende brudd på menneskerettene.[3][4]

Det drives fiske etter mange arter, som Parapenaeus longirostris,[5] Aristaeomorpha foliacea og Aristeus antennatus i Middelhavet, Fenneropenaeus chinensis i Øst-Asia,[1] Farfantepenaeus aztecus[6] og Litopenaeus setiferus i Mexico og USA,[7] og Fenneropenaeus indicus i Det indiske hav.[8] Den mest fiskede rekearten i verden er den lille Acetes japonicus med en fangst i 2011 på 550 297 tonn.[9] Viktige arter i akvakultur er Marsupenaeus japonicus, Penaeus monodon, Fenneropenaeus chinensis og Litopenaeus vannamei.[1]

Systematikk

[rediger | rediger kilde]

Boas delte i 1880 tifotkrepsene i to delgrupper: Natantia, svømmende dekapoder (reker) og Reptantia, krypende dekapoder (hummer, kreps, krabber og andre). Bate oppdaget hvor viktig oppbygningen av gjellene er og fordelte i 1888 Natantia på tre delgrupper: Dendrobranchiata, Phyllobranchiata og Trichobranchiata.

Dendrobranchiata i moderne forstand er redusert i forhold til Bates oppfatning. Mange studier viser at Dendrobranchiata er en naturlig gruppe, som er søstergruppen til Pleocyemata.[1]

En klassifikasjon fra 2009 angir følgende delgrupper under Dendrobranchiata. Utdødde grupper er merket med kors (†):[10]

En molekylærgenetisk analyse, også fra 2009, viser derimot at klassifikasjonen ovenfor bør endres. Sicyoniidae er en delgruppe av Penaeidae, og den nåværende Penaeidae bør derfor splittes i tre familier. Den genetiske forskjellen mellom Aristeidae og Benthesicymidae er så liten at de bør regnes til én familie.[11] Den hittil eldste kjente fossile arten, Aciculopoda mapesi fra devon, ble beskrevet i 2010 og plassert i en egen familie, Aciculopodidae.[12]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • A. Semb-Johansson (red.); R. Frislid (oversetter) (1988). Virvelløse dyr II, bind 13 i serien Verdens dyr. Cappelen. ISBN 82-525-1917-2.  [originalens tittel Aquatic Invertebrates i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1985]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e C. Tavares og J.W. Martin (2010). «Suborder Dendrobranchiata Bate, 1888». I F.R. Schram m.fl. Eucarida: Euphausiacea, Amphionidacea, and Decapoda (partim) (PDF). 9A. Brill. s. 96–164. ISBN 978-90-04-16441-3. 
  2. ^ M.E. Christiansen (1995). «The northernmost find in the east Atlantic of the pelagic penaeid prawn, Funchalia woodwardi Johnston (Crustacea: Decapoda)». Sarsia. 80 (2): 91–92. ISSN 1503-1128. 
  3. ^ Greenpeace International Seafood Red list Besøkt 3. november 2013.
  4. ^ The Guardian – Globalised slavery: how big supermarkets are selling prawns in supply chain fed by slave labour – video Besøkt 13. juni 2014.
  5. ^ Parapenaeus longirostris i FAO FishFinder Besøkt 6. november 2013.
  6. ^ Penaeus aztecus i FAO FishFinder Besøkt 6. november 2013.
  7. ^ Penaeus setiferus i FAO FishFinder Besøkt 3. november 2013.
  8. ^ Penaeus indicus i FAO FishFinder Besøkt 3. november 2013.
  9. ^ Acetes japonicus i FAO FishFinder Besøkt 29. oktober 2013.
  10. ^ S. De Grave m.fl. (2009). «A classification of living and fossil genera of decapod crustaceans» (PDF). The Raffles Bulletin of Zoology: 1–109. ISSN 0217-2445. Arkivert fra originalen (PDF) 6. juni 2011. 
  11. ^ K.Y. Ma, T.-Y. Chan og K.H. Chu (2009). «Phylogeny of penaeoid shrimps (Decapoda: Penaeoidea) inferred from nuclear protein-coding genes». Mol. Phylogenet. Evol. 53 (1): 45–55. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2009.05.019. 
  12. ^ R.M. Feldmann og C.E. Schweitzer (2010). «The oldest shrimp (Devonian: Famennian) and remarkable preservation of soft tissue». Journal of Crustacean Biology. 30 (4): 629–635. ISSN 1937-240X. doi:10.1651/09-3268.1. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]