Hopp til innhold

Dassault Mirage F1

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dassault Mirage F1
Mirage F-1C
Informasjon
RolleJagerfly
ProdusentDassault Aviation
Første flyvning23. desember 1966
Introdusert1973
Brukt avArmée de l'air
Ejército del Aire
Produsert1966-1992
Antall produsert720+

Dassault Mirage F1 er et enseters jagerfly bygget av Dassault Aviation. Flyets hovedoppgaver er luftherredømme og angrep på bakkemål. For treningsformål ble noen modeller modifisert til å være tosetere.

Dassault fikk i 1964 i oppgave av franske myndigheter å utvikle en etterfølger til Mirage III og Mirage V jagerflyene. To prototyper ble utviklet parallelt, Mirage F1 utstyrt med en SNECMA Atar turbojetmotor og det større to-seters jagerflyet Mirage F2 som var utstyrt med en SNECMA TF-306 turbofanmotor og var det flyet som egentlig var utviklet etter de spesifikasjonene myndighetene hadde satt som mål. Men den mindre og enklere Mirage F1 ble til slutt foretrukket og Mirage F2 ble kansellert etter én prototype.

Historie og utvikling

[rediger | rediger kilde]

Den første Mirage F1 prototypen, som ble utviklet av Dassault på egen regning, hadde sin første flytur 23. desember 1966. I motsetning til sine forgjengere har F1 vanlige vinger som er montert høyt på flyskroget, mens tidligere Mirage-modeller hadde lavt montert deltavinge. I tillegg har F1 et vanlig haleror.

Flytypen ble offisielt akseptert av det franske luftforsvaret i mai 1967 da de bestilte 3 nye prototyper. Med større skyvekraft og SNECMA Atar 9K-50 turbojetmotorer med etterbrenner, var Mirage F1 et langt sterkere jagerfly enn Mirage III.

Mirage F1 kom i tjeneste ved det franske luftforsvaret i mai 1973, da den første produksjonsvarianten ble levert. I begynnelsen var flyet kun bevæpnet med to 30 mm kanoner, men i 1976 ble luft-til-luft missilet R530 tilgjengelig for bruk. Et år senere ble også R550 Magic tilgjengelig for bruk på F1. I det samme tidsrommet ble det amerikanske missilet, AIM-9 Sidewinder tilgjengelig for flytypen.

Nye 79 fly ble levert i tidsperioden fra mars 1977 til desember 1983. Disse var av varianten Mirage F1C-200, som hadde en fastmontert sonde til bruk ved lufttanking.

Mirage F1 var i tjeneste ved det franske luftforsvaret fram til Mirage 2000 kom i tjeneste.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

På tross av mindre vingespenn enn Mirage III har F1 likevel vist seg klart overlegen sin forgjenger. Den kan bære 40% mer drivstoff, ta av på en kortere rullebane, har bedre rekkevidde ved flyging i lav høyde og er mer manøvreringsdyktig.

For å kunne møte det franske luftforsvarets krav om en allværs avskjæringsjager var den første produksjonsvarianten, Mirage F1C, utstyrt med en Thompson-CSF Cyrano IV radar. Den nyere varianten, Cyrano IV-1, var bedre i stand til å oppdage lavtflygende mål.

Varianter

[rediger | rediger kilde]

Mirage F1C var den første produksjonsvarianten og den som alle andre varianter er basert på, direkte eller indirekte. Den ble fulgt av F1C-200 utstyrt med en sonde for lufttanking og jagerbomberen F1CT som var konverterte F1C-200. F1B var et to-seters treningsfly basert på F1C, og F1CR-200 var et rekognoseringsfly basert på F1C-200.

Eksportvariantene er F1A, som er en forenklet variant av F1C, F1E som er en jagerbombervariant av F1C og F1D som er et to-seters treningsfly basert på F1E.

Mirage F1A

[rediger | rediger kilde]

Mirage F1A er en nedgradert variant av F1C Mirage, utviklet for det sørafrikanske flyvåpenet. Cyrano IVM radaren ble byttet ut med en EMD Aïda II radar, men varianten var billigere og hadde bedre kapasitet for nyttelast i tillegg til bedre rekkevidde.

F1A ble bare brukt av Sør-Afrika, som kjøpte 32 fly under betegnelsen Mirage F1AZ, og Libya som kjøpte 16 fly under betegnelsen Mirage F1AD.

Mirage F1B

[rediger | rediger kilde]

Mirage F1B er to-seters treningsfly basert på Mirage F1C. 20 av disse ble levert til Armée de l'air mellom 1980 og 1983. I tillegg har F1B blitt eksportert til Irak, som fikk levert 15 fly under betegnelsen Mirage F1BQ, Jordan som fikk to Mirage F1BJ. Seks Mirage F1BK ble også eksportert til Kuwait og fire Mirage F1BE til Spania.

Mirage F1B er 30 cm lenger enn F1C, og for å få plass til den ekstra cockpiten ble en drivstofftank og de interne kanonene fjernet. Ellers er F1B stridsdyktig og kan blant annet utstyres med eksterne kanonpoder.

Mirage F1C

[rediger | rediger kilde]
Mirage F1C

Mirage F1C er den opprinnelige varianten. I alt ble 83 F1C levert til Armée de l'air fra mai 1973. Ytterligere 79 F1C-200 ble levert mellom 1977 og 1983 – disse var utstyrt med en sonde for lufttanking.

F1C ble også eksportert til Hellas som fikk levert 40 fly under betegnelsen Mirage F1CG fra 1975, Jordan 17 Mirage F1CJ fra 1981, Kuwait som fikk levert 18 F1CK fra 1976 og 9 av den oppgraderte multirollevarianten Mirage F1CK-2 fra 1984 (senere ble alle gjenværende F1CK oppgradert til F1CK-2 standard), Marokko fikk levert 30 Mirage F1CH fra 1978, Sør-Afrika fikk 16 Mirage F1CZ fra 1975 og Spania 45 Mirage F1EE under den lokale betegnelsen C.14A.

Mirage F1CR

[rediger | rediger kilde]
Rekogonoseringsvarianten F1CR

Mirage F1CR-200 er et taktisk rekognoseringsfly basert på Mirage F1C-200. Denne varianten fløy første gang 20. november 1981 og ble tatt i bruk av Armée de l'air fra juli 1983. I alt 64 F1CR-200 ble produsert. F1CR-200 er utstyrt med en rekognoseringspakke som benytter både kameraer, radar og forskjellige sensorer. Ytterligere rekognoseringsutstyr kan også monteres eksternt. F1CR-200 er også utstyrt med luft-til-luft missiler og kan bære våpen på eksterne stasjoner under vingene.

Ytelser og andre spesifikasjoner tilsvarer F1C-200. F1CR-200 har en operativ rekkevidde på 1 390 km utstyrt med én ekstern rekognoseringspod og to eksterne drivstofftanker.

Franske F1CR-200 ble brukt som rekognoseringsfly i begynnelsen av operasjon Desert Storm, men ble etterhvert satt på bakken fordi man fryktet at flytypen ville bli forvekslet med irakiske Mirage F1 jagerfly. Senere under operasjonen ble de franske F1CR-200 brukt til å bombe irakiske posisjoner.

Mirage F1CT

[rediger | rediger kilde]

Mirage F1TC er konverterte F1C-200 utstyrt som taktiske jagerbombere. Mirage F1TC ble utviklet som en følge av et overskudd av F1C jagerfly etterhvert som de ble erstattet av den mer moderne Dassault Mirage 2000. Mirage F1TC er utstyrt med blant annet en Cyrano IVMR radar med bedre kapasitet for luft-til-bakke, forsterket vinge og avionikk og våpensystemer tilpasset flyets rolle.

Denne varianten ble levert til Armée de l'air fra 1992.

Mirage F1D

[rediger | rediger kilde]

Mirage F1D er et to-seters treningsfly basert på Mirage F1E.

Mirage F1E

[rediger | rediger kilde]
En ecuadoriansk F1JA

Mirage F1E er en multirolle-/jagerbombervariant av F1C for eksport. Varianter av denne har blitt eksportert til en rekke land, blant annet til Ecuador som fikk levert 16 fly under betegnelsen Mirage F1JA, Irak fikk levert 93 Mirage F1EQ, Jordan 17 Mirage F1EJ, Libya 16 Mirage F1ED, Marokko 20 Mirage F1EH, Qatar fikk levert 12 Mirage F1EDA og Spania 22 Mirage F1EE-200 under den lokale betegnelsen C.14B.

Mirage F1.M53

[rediger | rediger kilde]

Mirage F1.M53 som fløy første gang 22. desember 1964 var en eksperimentell variant utstyrt med den kraftigere SNECMA M53 turbofanmotoren. F1.M53 var basert på F1C, men skroget og understellet måtte forsterkes og flyet måtte utstyres med større luftinntak. F1.M53 ble markedsført som en etterfølger for Lockheed F-104 Starfighter i konkurranse med Saab 37 Viggen og General Dynamics F-16og når F16 fikk kontraktene ble videre utvikling av F1.M53 stanset.

Spesifikasjoner (Mirage F1C)

[rediger | rediger kilde]
Mirage F1C diagram
Tekniske data
Mannskap 1 Pilot
Lengde 15,33 m
Vingespenn 8,40 m
Høyde 4,50 m
Vingeareal 25,00 m²
Vekt (uten last) 7 400 kg
Vekt (med last) 11 130 kg
Vekt (maksimal) 16 200 kg
Motor 1 × SNECMA Atar 9K-50 turbojet med etterbrenner
Ytelser
Maksimal hastighet Mach 2.1 (2 573 km/t) ved flyging i 11 000 m
Kampradius 425 km
Rekkevidde, ikke stridsdyktig 2 150 km
Marsjhøyde 20 000 m
Klatrefart 12 900 m/min
Vingelast 450 kg/m²
Bevæpning
Kanon 2 × 30 mm DEFA 553 interne kanoner
Annet 6 300 kg lastekapasitet på 5 eksterne tilkoblingspunkter
2 tilkoblingspunkter på vingetippene

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]