Inkluderende språk

Feministisk demonstrasjon i Madrid med plakat som oppfordrer til og forklarer inkluderende språk. Plakaten anbefaler kjønnsnøytrale ord og språkformer der det er mulig og tar til orde for bruk av asterisktegnet for å inkludere flere grupper.

Inkluderende språk er språk som søker å ta hensyn til mangfold og likestilling, og vektlegge respekt for ulike grupper, herunder alle kjønn, seksuelle minoriteter, personer med funksjonsvariasjoner, eller ulike etniske, kulturelle og religiøse bakgrunner. Innsatsen mot kjønnsdiskriminerende språk er historisk i stor grad utgangspunktet for tilnærmingen og fortsatt et viktig fokus, også kalt likestilt språk eller kjønnslikestilt språk. I moderne tid ses inkluderende språk i økende grad i sammenheng med klarspråktilnærminger.

Inkluderende språk får sterk støtte fra feministiske, antirasistiske, skeive og andre progressive bevegelser, og i offisiell likestillingspolitikk i vestlige land, og møter motstand hovedsakelig i høyrepopulistisk og høyreradikal diskurs. Et av de mest utbredte narrativene i populistisk og høyreradikal antigenderdiskurs er påstanden om at inkluderende språk og respekt for minoritetsgrupper «utsletter kvinner» og den tradisjonelle familien. Karin Milles understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag».

Historie

I 1979 innførte Justis- og politidepartementet retningslinjer for kjønnslikestilt språk i arbeidet med lovtekster. Arbeids- og inkluderingsdepartementet utga i 2007 veilederen Et inkluderende språk, som anbefalte å unngå å bruke stigmatiserende uttrykk, være oppmerksom på at ordvalg kan skape skiller og å være presis ved å bruke rett ord til rett tid. KS har også utgitt en veileder om inkluderende språk. Eksempler på inkluderende språk er språk som unngår et mannlig eller cisheteronormativt utgangspunkt. KS' veileder anbefaler f.eks. bruk av kjønnsnøytrale ord når det er mulig, og å unngå å fremheve kjønn i sammenhenger der det ikke er relevant.

Inkluderende språk fremmes som offisiell språkpolitikk og som del av likestillingspolitikken både i Norge og mange andre land, i internasjonale organisasjoner og i mange virksomheter. Kvinnesaksbevegelsen som progressiv og likestillingsorientert bevegelse har lenge vært opptatt av å arbeide mot kjønnet språk – som ord som «lærerinne» og titler som «frøken» – og vært opptatt av at kvinner i samfunnet først og fremst er mennesker, og derfor for eksempel bør ses som «lærere» på lik linje med menn. Moderne feministiske retninger legger også stor vekt på inkluderende språk slik det forstås idag. I USA legger alle store feministiske organisasjoner stor vekt på inkluderende språk som tar hensyn til både kvinner, transpersoner og ikke-binære. Den tyske kvinnesaksforeningen Deutscher Frauenring, en av de største medlemsorganisasjonene i International Alliance of Women, har uttalt at foreningen ønsker inkluderende språk som tar hensyn til både kvinner og kjønnsminoriteter, herunder ikke-binære.

Motstand mot inkluderende språk

Inkluderende språk møter motstand først og fremst i høyrepopulistisk diskurs som et viktig tema i den ytre og populistiske høyresidens kulturkrig. Høyrepopulistisk og antigenderdiskurs om inkluderende språk fokuserer ofte på nyere språkutvikling og signalord som det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» og på forestillinger om at inkluderende språk angivelig skal undergrave den tradisjonelle familien eller binære og bioessensialistiske forståelser av kjønn. Dette gjelder særlig språk som søker å ta hensyn til utsatte minoritetsgrupper, f.eks. språk som søker å ta hensyn til at også andre enn kvinner kan bli gravide. Forestillingen om at ordet «kvinne» visstnok skal være truet av synliggjøring av minoritetskjønn er et av de mest utbredte narrativene i høyrepopulistisk og antigenderdiskurs og den amerikanske høyresidens kulturkrig. Denne retorikken har blitt viktig i Det republikanske parti under Donald Trumps ledelse og er knyttet til en eksplisitt transfiendtlig og antifeministisk politikk.

Alle store feministiske organisasjoner i USA vektlegger at inkluderende språk er viktig, og tar avstand fra høyresidens kulturkrig. National Women’s Law Center har minnet om at bevegelsen for reproduktive rettigheter er – som kvinnesaksbevegelsen – en menneskerettsorientert bevegelse, og uttalt at inkluderende språk er nødvendig for realiseringen av reproduktive rettigheter for alle, et synspunkt som har bred støtte i kvinnesaksbevegelsen, andre menneskerettsbevegelser, menneskerettslige fagmiljøer og offisielle likestillingsorganer. På National Organization for Womens nasjonale konferanse understreket president i Human Rights Campaign Joni Madison behovet for allianser mellom skeive og feministiske bevegelser for å forsvare reproduktive og skeives rettigheter og sa at «inkluderende språk om aborttilgang og reproduktive rettigheter utsletter ikke kvinner – i stedet synliggjør det hvor mange som påvirkes». American Civil Liberties Union (ACLU) understreket at det er viktig å bruke inkluderende språk om reproduktive rettigheter både fordi flere enn kvinner kan bli gravide, men også fordi aborttilgang er noe alle bør bry seg om. Personer som sprer antigendernarrativet om at inkluderende språk angivelig «utsletter kvinner» har blitt kritisert for å være transfiendtlige. ACLU pekte på at selv om ACLU hadde brukt det inkluderende begrepet «gravide» i noen sammenhenger, brukte ACLU samtidig ordet «kvinner» en rekke ganger, og beskrev forestillingen om at bruk av inkluderende uttrykk som «gravide» i noen sammenhenger angivelig «utsletter kvinner» som «en moralpanikk som er frikoblet fra virkeligheten og som forsøker å fremstille et voksende samfunn i endring som en trussel». ACLU sammenlignet det med den amerikanske høyresidens moralpanikk om at det inkluderende uttrykket «happy holidays» – som brukes i noen sammenhenger for å inkludere ikke-religiøse og ikke-kristne – angivelig skal utslette «merry Christmas». Språkviteren Karin Milles understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag». I høyrepopulistisk, «antiwoke»- og antigenderdiskurs omtales inkluderende språk ofte som «woke» og «identitetspolitikk», begreper som har blitt antifeministiske og antiskeive skjellsord på ytre høyre.