Dareios I av Persia

Dareios den store Konge av Perserriket
Født		550 f.Kr.
Død		486 f.Kr. (64 år) Naqsh-e Rustam
Beskjeftigelse		Statsmann, militær leder, monark
Embete		King of Kings (522 f.Kr. – 486 f.Kr.) farao (522 f.Kr. – 486 f.Kr.)
Ektefelle		1) Atossa 2) Artystone 3) Parmys 4) Pratagone 5) Faidime og flere andre
Far		Hystaspes
Søsken		Artafernes Artabanus
Barn		Xerxes (med Atossa), og flere andre
Nasjonalitet		Akamenide-dynastiet
Gravlagt		Tomb of Darius I Naqsh-e Rustam
Annet navn		Dārayawuš
Regjeringstid		September 522 f.Kr.-oktober 486 f.Kr. (36 år)
Dareios I av Persia på Commons

Dareios den store (gammelpersisk: Dārayawuš «som holder det gode fast»; persisk: داریوش Dâriûsh) var persisk konge fra 521 f.Kr. til 486 f.Kr.. Han var sønn av Hystaspes. Han var den tredje kongen av det persiske akamenidedynastiet. Han hersket over Perserriket på dets høydepunkt da det omfattet det meste av vestlige Asia, Kaukasus, Sentral-Asia, deler av Balkan (Bulgaria-Pannonia), deler av nordlige og nordøstlige Afrika, inkludert Egypt (Mudrâya), østlige Libya, kysten av Sudan, Eritrea, foruten også det meste av Pakistan, øyene i Egeerhavet, og nordlige Hellas/Trakia/Makedonia. Dareios er også nevnt i Bibelen, i Tredje Esra i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente).

Dareios kom på den persiske tronen ved å styrte Gaumata, den påståtte magus og usurpator (tronraner) av Bardiya med støtte fra seks andre persiske familier. Dareios ble kronet den følgende morgen. Den nye kongen møtte opprør over hele kongedømmet og knuste dem hver gang. En betydelig hendelse var hans militære ekspedisjon for å straffe de greske byene Athen og Eretria for deres støtte til det joniske opprøret, og samtidig underkaste Hellas. Dareios utvidet sitt rike ved å erobre Trakia og Makedonia, og invaderte Skytia, hvor skyterne bodde og som hadde invadert Media og tidligere drept Kyros den store.

Dareios organiserte sitt rike ved å dele det inn i provinser og plassere satraper (guvernører) til å administrere dem. Han organiserte et nytt ensartet pengesystem og gjorde arameisk til det offisielle språket i riktet. Dareios arbeidet også med byggeprosjekter gjennom hele riket, fokuserte på Susa, Pasargadae, Persepolis, Babylon og i Egypt. Dareios sørget for et kodifisering av lover i Egypt. Han lot også Behistuninnskriften hogges ut, en samling kileinnskrifter og skulpturer på en bergvegg i byen Behistun i dagens Iran, inkludert en selvbiografi av stor lingvistisk betydning. Han påbegynte også en rekke store arkitektoniske prosjekter, blant annet storslåtte palasser i Persepolis og Susa.

Etymologi

Dareîos er den greske formen, som ga latinske Dārīus (eller Dārēus), hvor det greske navnet er en forkortet utgave av gammelpersiske Dārayavauš. Den gammelpersiske formen er også vurdert som en refleksjon av elamittiske Da-ri-(y)a-ma-u-iš, akkadiske Da-(a-)ri-ia-(a-)muš, arameiske dryhwš (arkaisering drywhwš), og muligens den lengre greske utgaven Dareiaîos. Oversettelsen av navnet til norsk er «holde fram godt», hvilket kan bli sett på stamordet dāraya, i betydningen «holde», og adjektivet vau, «godt».

Primærkilder

Dareios etterlot et monumentalt relieff på fjellet Behistun med flerspråklige inskripsjoner; det var skrevet i elamittisk, gammelpersisk og babylonsk. Monumentet ble oppført en gang mellom hans kroning og hans død. Inskripsjonen begynner med en kort biografisk skisse om hans forfedre og slekt. For å støtte presentasjonen om hans slekt har Dareios fått skrevet ned rekken av hendelser som skjedde etter Kyros den store var død. Dareios nevner flere ganger at han er den rettmessige kongen ved Ahura Mazdas nåde (den skapende og livgivende guden i zoroastrismen). I tillegg er det ytterligere tekster og monumenter fra Persepolis, inkludert en fragmentert gammelpersisk inskripsjon fra Gherla i Romania (Harmatta) og et brev fra Dareios til en Gadates, bevart i en gresk tekst fra den romerske perioden.

Den greske historikeren Herodotos har gitt en redegjørelse av mange persiske konger og krigene mellom grekerne og perserne. Han skrev en omfattende om Dareios som tar bortimot halvparten av bok 3 i hans Historier, sammen med 4, 5, og 6. Den begynner med at den påståtte tronraneren Gaumata ble fjernet og fortsetter fram til slutten av Dareios' kongedømme.

Esras bok (kapittel 6, vers 1 til 11) beskriver en forordning om å fortsette gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem, spesifiserer finansiell støtte og forsyninger for tempeltjenesten, og er datert til rundt 519 f.Kr. Den ble fullført og innviet det sjette året av Dareios' kongedømme, det vil si i mars 515 f.Kr., hvilket også er omtalt i Esras bok (kapittel 6, vers 15), slik den 70 år gamle profetien til Jeremia ble oppfylt. Mellom Kyros og Dareios, i en utveksling av brev mellom kong Ahasveros og Artaxerxes er beskrevet (kapittel 4, vers 7), barnebarnet til Dareios, som i tiden til Esra og Nehemja kom til Jerusalem. De sjenerøse finansielle bidragene til tempelet ga Dareios og hans etterfølgere støtte fra det jødiske presteskapet.

Det er nevnt en Dareios i Daniels bok, identifisert som «Darius mederen». Han begynte sitt styre da han var 62 år gammel (kapittel 5, vers 31), utnevnte 120 satraper til å styre over sine provinser/distrikter (kapittel 6, vers 1), ble gjort til konge over riket til kaldeerne (kapittel 9, vers 1) og forutdaterte Kyros (kapittel 11, vers 1). Av denne grunn har mange forskere identifisert ham med Kyaxares II av Media framfor Dareios I av Persia.

Liv og virke

Tidlig liv

Elven Aras mellom dagens Iran og Nakhitsjevan.

Dareios ble født som den eldste av fem sønner av Hystaspes og Rhodugune i 550 f.Kr. Hystaspes hadde ledende autoritetsposisjon i Perserriket. Dareios' inskripsjon slår fast at hans far var satrap (guvernør) av Baktria i 522 f.Kr. I henhold til Herodotos var Hystaspes satrap av Persis, men de fleste av dagens historikere oppfatter det som en feil. Også i henhold til Herodotos hadde Dareios før han tok makten, og "uten konsekvens for tiden", tjenestegjort som spydsoldat (doryphoros) i den militære kampanjen mot Egypt i tiden 528–525 f.Kr. for den daværende persiske storkonge, Kambyses II. Hystaspes var en offiser i Kyros' hær og en adelsmann ved hans hoff.

Før Kyros og hans hær krysset elven Aras for å gå til krig mot ulke folkestammer i nord, installerte han sin sønn Kambyses II som konge i tilfelle han ikke ville komme tilbake fra krigen. Imidlertid straks han hadde krysset elven fikk han en drøm med en visjon om at Dareios hadde vinger på toppen av sine skuldre og sto på grensen mellom Europa og Asia (den kjente verden den gang). Da Kyros våknet fra drømmen konkluderte han at riket var i stor fare da drømmen måtte bety at Dareios en dag ville styre hele verden. Imidlertid var det hans sønn Kambyses II som var arving til tronen, noe som fikk ham til mistenke at Dareios planla forræderi. Han beordret Hystaspes til reise tilbake til Persis og vokte over sin sønn inntil han selv kunne komme tilbake. Dareios synes ikke å ha forræderiske tanker da Kambyses II fredelig overtok tronen, og ved forfremmelse steg til sist Dareios opp til å bli Kambyses' personlige lansesoldat.

Tiltredelse

Gaumata under Dareios hæl inngravert på Behistuninnskriften i Kermanshah.

Dareios framgang til tronen inneholder to varianter, en fortelling fra Dareios og annen fra greske historikere. En del moderne historikere har sluttet at hans grep om makten kan ha vært ulovlig. Det synes trolig at Gaumata faktisk var Bardiya, og at under dekke av opprør, drepte Dareios arvingen til tronen og overtok den selv.

Dareios' egen redegjørelse, skrevet på Behistuninnskriften, hevder at Kambyses II drepte sin egen bror Bardiya, men at denne morderen ikke var kjent blant folket. En kommende usurpator ved navn Gaumata kom og løy for folket ved å hevde at han var Bardiya. Perserne hadde blitt opprørske mot Kambyses' styre og den 11. mars 522 f.Kr. brøt et opprør mot ham ut i hans fravær. Den 1. juli valgte perserne å bli ledet av Gaumata, som «Bardiya». Intet medlem av akamenidedynastiet kunne stå opp imot Gaumata i redsel for sitt eget liv. Dareios, som hadde tjent Kambyses som hans lansesoldat inntil den avsatte herskerens død, ba om støtte og i september 522 f.Kr., sammen med Otanes, Intraphrenes, Gobryas, Hydarnes, Megabyxos og Aspathines, drepte de Gaumata i festningen i Sikayauvati.

Flere dager etter at Gaumata hadde blitt myrdet, diskuterte Dareios og de andre syv adelige rikets skjebne. I begynnelsen diskuterte de formen på regjeringen; en demokratisk republikk ble fremmet av Otanes, et oligarki ble fremmet av Megazybos, mens Dareios selv ville ha et monarki. Etter å ha hevdet at en republikk ville føre til korrupsjon og indre strid, mens en monarki ville førte til en målbevissthet som ikke ville være mulig under andre former for myndighet, ble Dareios i stand til å overbevise de andre om at monarkiet var det beste. Å beslutte hvem av dem som burde bli monarken ble avgjort ved en prøve. Otanes slo fast at han ikke hadde interesse av å bli konge. Alle de seks adelige skulle stille utenfor på hver sin hest ved soloppgang, og den av deres hester som knegget først skulle rytteren bli storkonge.

I henhold til Herodotos hadde Dareios en slave ved navn Oebares som hjalp ham å vinne denne konkurransen. Før prøven hadde Oebares gnidd hånden sin over kjønnsorganene til en hoppe som Dareios' hingst hadde en ømhet for. Da de seks adelsmennene samlet seg utenfor la Oebares sin hånd ved siden av neseborene på Dareios' hest som ble så opphisset over lukten at den knegget. Umiddelbart etter brøt det ut lyn og torden, noe som fikk de andre til å tro at det beslutningen var en hendelse bestemt av gudene. De steg av hestene sine og knelt for Dareios. Dareios trodde ikke at han hadde vunnet den persiske tronen ved bedrageri, men ved genial kløkt og fikk reist en statue av seg selv sittende på sin vrinskende hest med påskriften «Dareios, sønn av Hystaspes, oppnådde herredømme over Perserriket ved skarpsindigheten til sin hest og oppfinnsomt påfunn av Oebases, sin stallkar.»

I henhold til fortellingene til de greske historikerne hadde Kambyses II etterlatt Patizeithes med ansvaret over kongedømmet mens han selv dro mot Egypt. Senere sendte han Prexaspes for å myrde Bardiya. Etter drapet hadde Patizeithes plassert sin bror Gaumata, en tilhenger av zoroastrismen, som lignet på Bardiya, på tronen og erklærte at han var storkongen. Otanes oppdaget at Gaumata var en bedrager og sammen med seks andre persiske adelsmenn, blant dem også Dareios, konspirerte de en plan for fjerne den falske Bardiya. Etter å ha drept bedrageren sammen med hans bror Patizeithes og andre tilhengere av zoroastrismen, ble Dareios kronet som konge den påfølgende morgenen.

Tidlig styre

Som følge av hans kroning ved Pasargadae flyttet Dareios til Ekbatana. Han opplevde snart at støttet for Bardiya, og det brøt ut opprør i Elam og Babylonia. Han slo ned opprøret i Elam da revolusjonslederen Aschina ble tatt til fange og henrettet i Susa og etter tre måneder var også opprøret i Babylonia over. Mens han var i Babylonia fikk han høre at et opprør hadde brutt ut i Baktria, en satrapi som alltid hadde støttet ham, og han fikk frivillige soldater til å slå ned opprøret. Deretter brøt det ut opprør i Persis, hans eget hjemland, og det førte til fornyete opptøyer i Elam og Babylonia. Med alle disse pågående opprørene, brøt det ut tilsvarende opprør også i Media, Partia, Assyria og i Egypt. Ved 522 f.Kr. hadde flertallet, om ikke hele akamenidedynastiets Perserrike, gjort opprør mot Dareios. Selv om han ikke støtte fra befolkningen, hadde han en lojal hær, ledet av nære fortrolige og adelsmenn (inkludert de seks som hadde vært med på å fjerne Gaumata). Med disse var han i stand til å undertrykke og kvele alle opprør i løpet av året. I Dareios’ ord, han hadde drept totalt åtte ”løgnaktige konger” i prosessen. Han etterlot en detaljert redegjørelse av disse revolusjonsforsøkene i Behistuninnskripsjonen.

En av de mest betydelige hendelser i Dareios’ tidlige styre var drapene på Intafernes. Han var en av de syv adelsmennene som hadde vært med på å avsette det tidligere herskeren og bidratt til å innsette Dareios som den nye monarken. De syv hadde inngått en avtale at de kunne besøkte den nye kongen når det måtte passe, unntatt når han var sammen med sin hustru. En kveld kom Intafernes til palasset for å møte Dareios, men ble stoppet av to offiserer som sa at han hadde trukket seg tilbake for natten. Intafernes ble irritert, deretter rasende over fornærmelsen og trakk sverdet. Han hogde ørene og nesene av de to offiserene, og tok bisselet fra hesten og bant dem sammen. Offiserene dro til kongen og viste ham hva Intafernes hadde gjort. Dareios fryktet da for sin egen sikkerhet da han trodde at alle de syv hadde sammensverget seg mot ham, og at angrepet på de to offiserene var det første tegnet på opprør. Han sendte budbringere til de syv hvor han spurte om de godkjente Intafernes’ handlinger. De nektet for det og fraskrev seg enhver tilknytning til hans handlinger, og hevdet at de sto ved sin beslutning om å utpeke Dareios som konge over konger.

Dareios sendte soldater for å gripe Intafernes, sammen med hans sønn, familemedlemmer, slektninger og enhver av hans venner som kunne bære våpen. Han mente at Intafernes planla opprør, men slik plan kunne ikke bevises. For sikkerhets skyld ble Intafernes og hele hans familie henrettet, bortsett fra hans hustrus bror og sønn. Hustruen ble bedt om å velge mellom sin bror og sønn, men en av dem måtte dø. Hun valgte broren ettersom hun alltids kunne finne seg en ny ektemann og få en ny sønn, men hun ville alltid bare ha en bror. Dareios ble imponert over svaret og sparte livene til både broren og sønnen.

Militære kampanjer

De østlige grenser for Perserriket.

Etter å ha sikret sin autoritet over hele riket, satte Dareios en gang en militær kampanje mot Egypt hvor han beseiret hærene til farao og sikret de landområdene som Kambyses hadde erobret mens la inn under Perserriket en stor del av Egypt. Dareios førte også sine hærer til elven Indus i øst, bygde festninger og etablerte persiske styre.

Invasjon av Indusdalen

I 516 f.Kr. førte Dareios en militær kampanje til Sentral-Asia, Aria og Baktria, og marsjerte deretter inn i Afghanistan og til satrapiet Taxila (dagens Hindush i Pakistan). Han tilbrakte vinteren 516-515 f.Kr. i Gandhara, og forberedte seg på å erobre Indusdalen i 515 f.Kr. Han kontrollerte Indusdalen fra Gandhara til moderne Karachi og utpekte den greske eventyreren Skylaks fra Karyanda til å utforske Indiahavet fra munningen av Indus til Suez ved Rødehavet. Skylaks skrev siden et geografisk verk som var populær i antikken, men gikk deretter tapt. Dareios marsjerte tilbake via Bolanpasset og returnerte gjennom Arakhosia og Drangiana tilbake til Perserriket.

Babylonsk opprør

Frise med bueskyttere fra Dareios' palass ved Susa. Detalj fra frisens begynnelse.

Etter at Bardiya ble myrdet hadde det oppstått utstrakt uro og opptøyer over hele riket, særlig i den østlige delen. Dareios sikret sin autoritet som konge med brutal makt, førte sin hær gjennom hele riket, slå ned hvert opprør hver for seg. Det mest kjente av disse var den babylonske opprør som ble ledet av Nebukadnesar III. Dette opprøret skjedde da Otanes trakk sine styrker tilbake fra Babylon for å gi støtte til Dareios ved opprør andre steder. Dareios mente nå at det babylonske folket hadde bedratt ham og han samlet en stor hær og marsjerte mot Babylon. Da han kom fram ble han møtt av stengte byporter og en rekke forsvarsanlegg for å hold ham og hæren ute. Opprørerne stengte hån og spott, og dessuten det berømte utsagnet «Å ja, du vil erobre hvor by når muldyrene får føll!» I et og et halvt beleiret Dareios byen uten å komme noen veg, selv om han forsøkte det meste, inkludert å forsøke å kopiere Kyros' triks da han erobret Babylon. Imidlertid endret situasjonen i hans retning, i henhold til historien, da et muldyr eid av Zopyros, en soldat av høy rang, fikk et føll. Som følge av dette ble en plan utklekket hvor Zopyros skulle late som om han deserterte, dra inn til babylonerne og få deres tillit. Planen var vellykket, og Dareios' hær klarte å omringe byen og overmanne opprørerne. I løpet av dette opprøret hadde skytiske nomader dratt fordel av uroen og invadert Perserriket. Dareios gjorde seg først ferdig med opprørene i Elam, Assyria, og Babylon, og deretter angrep han skyterne og forviste dem fra Perserriket.

Persisk invasjon av Skytia

Skyterne var en gruppe av nordiranske nomadiske stammer som snakket et indoiransk språk. De hadde tidligere invadert Media, drept Kyros i slag, gjort opprør mot Dareios og truet med å forstyrre handelen mellom Sentral-Asia og kystene av Svartehavet da de levde mellom elvene Donau, Don og Svartehavet.

Dareios krysset Svartehavet ved Bosporosstredet ved å bygge en bro av båter. Han erobret en stor del av østlige Europa, krysset faktisk også Donau for føre krig mot skyterne. Han invaderte Skytia hvor skyterne unnvek hans hær ved skinnmanøvrer og trekke seg tilbake østover mens de samtidig benyttet brent jords taktikk, ødela landsbygda, blokkerte brønner, angrep konvoier, ødela avlinger, og fortsatt med mindre angrep og trefninger mot den persiske hæren. Da Dareios ville ha en endelig konfrontasjon med den skytiske hæren forfulgte han dem dypt inn i på skytisk land hvor det var ingen byer å erobre og intet forråd å skaffe seg. I frustrasjon sendte han et brev til den skytiske herskeren Idanthyrsos om å kjempe eller overgi seg. Herskeren svarte at han ikke ville slåss med Dareios før perserne fant deres forfedres graver og forsøkte å ødelegge disse, inntil da ville de fortsette den kamp de drev på med for de hadde ingen byer eller kultivert land å tape. Dareios beordret stopp ved bredden av Oaros hvor han bygde åtte grensefestninger med 12 km avstand imellom dem. Etter å ha jaktet på skyterne i en måned hadde perserne fått tap grunnet sykdom, sult og sykdom. I frykt for å tape flere, stoppet hæren opp ved elven Volga og snudde for å marsjere tilbake til Trakia. Øyensynlig hadde han erobret nok land i Skytia til å tvinge skyterne til å respektere de persiske styrkene.

Persisk invasjon av Hellas

Kart som viser de viktigste stedene i løpet av den persiske invasjonen av Hellas.

Dareios' krigføring i Europa var en betydelig hendelse i hans kongedømme som begynte med invasjonen av Trakia, men han lot hærføreren Megabyzos ta seg av trakerne, mens han selv dro til Sardis for å tilbringe vinteren der. Før han dro erobret han mange mindre byer i den nordlige delen av Egeerhavet. Makedonia ville ikke gå til krig mot den store persiske hæren og underkastet seg frivillig. Grekerne som levde langs kysten av Anatolia og på en del av øyene hadde underkastet seg persiske styre ved 510 f.Kr. Det var en del grekerne som var pro-persiske, «mediske grekere» som de ble kalt, blant annet i Athen, og det bedret de greske og persiske forholdene da Dareios åpnet sitt hoff og sine skattekister for grekere som var villige til å tjene ham. Disse grekerne tjenestegjorde som soldater, kunstnere, statsmenn og sjøfolk for ham, men samtidig fryktet andre grekere hans kongedømme, særlig grekere i Jonia og Lydia i Anatolia. En konflikt var til sist dømt til å komme mellom Perserriket og antikkens Hellas.

Da Aristagoras organiserte opprøret i Jonia, ble han støttet av bystatene Eretria og Athen på det greske fastlandet som sendte skip og tropper til Jonia. De brente blant annet Sardis. Perserne sendte landstyrker og en krigsflåte for å slå ned opprørerne og gjenerobre de joniske og greske øyene, men den antipersiske fraksjonen i Athen fikk mer makt og innflytelse. De aristokrater som var sympatisk innstilt til perserne ble forvist fra Athen og Sparta. Dareios reagerte med å sende enda en tropper under ledelse av sin svigersønn over Hellespont, men en voldsom storm og stadige angrep fra trakere tvang hæren til å snu og vende tilbake. Dareios var fast bestemt på å straffe Athen og Eretria for deres angrep på Sardis og samlet en ny hær på rundt 20 000 menn under ledelse av sin admiral Datis som hadde suksess med å invadere det greske fastlandet, erobre Eretria og deretter marsjere mot Athen. I 490 f.Kr. møtte grekerne sin persiske motstandere i slaget ved Maraton. Perserne ble beseiret av en tungt rustet athensk hær med 9 000 menn som var støtet av 600 fra Plataiai, og etter sigende tusen soldater fra hver av de elleve greske bystatene (11 000 menn totalt) og 10 000 lette soldater ledet av Miltiades den yngre.

Nederlaget ved Maraton markerte slutten på den første persiske invasjonen av det greske fastlandet. Dareios begynte forberedelsene til en andre invasjon som han selv skulle kommandere framfor av sine generaler, men før opprustningen var fullført, brøt et opprør ut i Egypt i 486 f.Kr. og året døde han, antagelig i oktober 485, etter å ha styrt i 36 år. Oppgaven å straffe grekerne ble således gitt i arv til hans sønn Xerxes.

Imperiet under Dareios

Styret

Det ser ut til at Dareios var en intens troende i den monoteistiske religionen til Zoroaster ut fra hans inskripsjoner. Han var også en stor statsmann og organisator. Tiden for erobringer var slutt, krigene Dareios satte i gang, som de til Augustus, tjente bare formålet å skaffe sterke naturlige grenser for imperiet og holde nede de barbariske stammene på grensene. Dareios underla seg de ville nasjonene i de pontiske og armenske fjellene, og utvidet det persiske kjerneområdet til Kaukasus. Av samme grunn sloss han mot Saka og andre iranske steppestammer, samt de mystiske turanerne fra andre siden av Oxus. Men av organiseringen han gav imperiet, ble han den ekte etterfølgeren av den store Kyros. Hans organisering av provinsene og fastleggingen av skattene blir beskrevet av Herodotus, tydeligvis fra gode offisielle kilder. Han delte det persiske riket inn i 20 provinser, hver av dem under oppsyn av en guvernør eller satrap. Satrapens posisjon var vanligvis eneveldig og stort sett autonom, og tillot provinsene sine egne spesielle lover, tradisjoner og eliteklasse. Hver region var ansvarlig for å betale gull eller sølv i skatt til kongen. Mange områder, som Babylon, fikk en økonomisk nedgangstid på grunn av disse kvotene.

Økonomi, diplomati og handel

Dareios fastsatte myntsystemet og innførte gullmynten daric. Han førsøkte å utvikle å utvikle rikets økonomiske system og sendte en ekspedisjon ned Kabul- og Indus-elvene, ledet av den kariske kapteinen Scylax av Caryanda som utforsket det Indiske hav fra munningen av Indus til Suez. Han gravde en kanal fra Nilen til Suez, og som hieroglyfiske inskripsjoner som er funnet der viser, seilte skipene hans fra Nilen gjennom Rødehavet via Saba til Persia.

Persia under Dareios hadde trolig forbindelser med Kartago, og hans utsendinger utforsket kysten av Sicilia og Italia. På samme tid forsøkte han å vinne godviljen til de underliggende nasjonene og for dette formålet støttet ha målene til deres prester. Han lot jødene bygge tempelet i Jerusalem. I Egypt dukket navnet hans opp på templer han bygget i Memphis, Edfu og den store oasen. Han innkalte høyestepresten av Sais, Tzahor, til Susa og gav ham fullmakt til å reorganisere «livets hus», den store medisinskolen til tempelet i Sais.

I egyptiske tradisjoner blir han regnet som en av de store velgjørerne og lovgiverne i landet. Lignende forbindelser hadde han til de greske innbyggerne. Alle de greske oraklene i Lilleasia og Europa stod derfor på Persias side i de persiske krigene og frarådet grekerne å gjøre motstand.

Litteratur

• Abbott, Jacob (2009): History of Darius the Great: Makers of History, Cosimo, Inc., ISBN 978-1-60520-835-0
• Balentine, Samuel (1999): The Torah's vision of worship, Minneapolis: Fortress Press, ISBN 978-0-8006-3155-0
• Beckwith, Christopher (2009): Empires of the Silk Road: a history of Central Eurasia from the Bronze Age to the present (illu. utg.), Princeton University Press, ISBN 978-0-691-13589-2
• Bedford, Peter (2001): Temple restoration in early Achaemenid Judah (illu. utg.), Leiden: BRILL, ISBN 978-90-04-11509-5
• Boardman, John (1988): The Cambridge ancient history, bind 4, The Cambridge ancient history, IV (II ed.), Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-22804-2
• Chaliand, Gérard (2004): Nomadic empires: from Mongolia to the Danube (illu. utg.), Transaction Publishers, ISBN 978-0-7658-0204-0
• Cook, J. M. (1985): «The Rise of the Achaemenids and Establishment of their Empire» i: The Median and Achaemenian Periods, Cambridge History of Iran, 2, London: Cambridge University Press
• Duncker, Max (1882): The history of antiquity, bind 6, red. Evelyn Abbott,R. Bentley & son
• Egerton, George (1994): Political memoir: essays on the politics of memory, Routledge, ISBN 978-0-7146-3471-5
• Fine, John V. A. (1983): The Ancient Greeks: A Critical History, Harvard University Press
• Ross, William; H. G. Wells (2004): The Outline of History: Volume 1 (Barnes & Noble Library of Essential Reading): Prehistory to the Roman Republic (illu. utg.), Barnes & Noble Publishing, ISBN 978-0-7607-5866-3
• Tropea, Judith (2006): Classic Biblical Baby Names: Timeless Names for Modern Parents, New York: Bantam Books, ISBN 0-553-38393-0
• Poolos, J (2008): Darius the Great (illu. utg.), Infobase Publishing, ISBN 978-0-7910-9633-8
• Sélincourt, Aubrey (2002): The Histories, London: Penguin Classics, ISBN 0-14-044908-6
• Shahbazi, Shapur (1996): «Darius I the Great» i: Encyclopedia Iranica, 7, New York: Columbia University
• Siliotti, Alberto (2006): Hidden Treasures of Antiquity, Vercelli, Italy: VMB Publishers, ISBN 88-540-0497-9
• Woolf, Alex; Steven Maddocks, Richard Balkwill, Thomas McCarthy (2004): Exploring Ancient Civilizations (illu. utg.), Marshall Cavendish, ISBN 978-0-7614-7456-2

Eksterne lenker

• «Darius the Great», Livius.org